Frokosten dagen der på

Nesten ei uke etter den store dagen har nå bildene fra St. Patrickfestlighetene kommet meg i hende. Dessuten, som en person med respekt for de nasjonalesymboler, og med en utprega nasjonsbevist holdning til hva en uttrykker, markerer og framhever, var det nærmest en plikt til at en gjorde frokosten 18. mars til den mest nasjonsbeviste frokosten en har iløpet av et år. (Tross alt, langt flere "husker" dagen etter St Patrick betraktelig bedre enn St. Patrick-morgen. Kvelden derimot husker de færreste)

Lá Fhéile Pádraig Sona Duit!

My friends; congratulations. Today, it's truely Ireland first, Ireland last, and Ireland above all. Let's dress up in an authentic Irish spirit, join the Diaspora, and bring the Guinness out! Everybody is a bit Irish today. And even though the time has past since I had my days at the Isle, I bring those days still with me. Escpecially today.

Go raibh maith agath,

Eirinn go Braugh

Btw: it's totaly (socialy) accepted to wear huge, green, unpractical lepperchauns hats today. But, not tomorrow!

Bloody Sunday: the Day Innocent Died

En skal ikke tåle så indelig vel den urett som ikke rammer en selv. Derfor husker jeg denne dagen. Ikke bare fordi den symboliserer de britiske overgrepene mot Irland oppgjennom århundrene, men fordi på denne dagen - 30. januar 1972 - ble de som ville bli hørt, de som ville ha slutt på undertrykkelsen, de som ba om noe så enkelt som grunnleggende rettigheter møtt med kuler. Kuler fra den samme regjeringen som den 22. januar -8 dager tidligere- ble tatt opp det EU.

14 personer døde den dagen. Gerald Donaghey, John Duddy, Hugh Gilmour, Michael Kelly, Kevin McElhinney og John Young var mindreårige. Fem ble skutt i ryggen. Dette var den IRA-trusselen den britiske hæren gikk utifra de stod ovenfor. At hverken Edward Heath, Harold Wilson, James Callaghan, Maggie Thatcher eller John Major fikk til å sette ned en objektiv granskningskommissjonn er bare nok et bevis for den stigmatiseringen det katolske samfunnet har blitt utsatt for opp til de virkelige fredsforhandlingene kom til i 1998 og 2002.

Vi bør så lenge som mulig unngå væpnet konfrontasjon. Dessverre for "de seks fylkene" ga Bloody Sunday disse ingen andre reelle muligheter. Om ubevæpna demonstranter blir møtt av CS-gass, kuler og piggtråd, hva står igjen å gjøre? Storbritannia ville bli kvitt en fiende, derfor fikk IRA sin største moralske og legitime boost noen sinne denne dagen på vinteren i '72. For å bruke Inger Hagerups ord:

De brendte våre gårder.

De drepte våre menn.

For hver som gikk i døden,

står tusener igjenn.

Står tusen andre samlett

i steil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Det var det som skjedde den dagen i Derry. Derfor skal vi huske den dagen 14 personer mistet livet i en våpenløs kamp mot vold og barbari. For hver av dem som forblødde i Sackville Street, skal flerfoldige bære arven videre, og flerfoldige fortsette og masjere. Vi skal aldri glemme. Uansett hvor i verden det må være.

Ingen hvile før orange og grønt og Nord og Sør er gjenforent.

Tiocfaidh ár lá

På denne dagen: 1921

Tipparary IRAs 3rd Flying Colum, fikk Imperiet i kne.

11. juni 1921. Selv om det kom til enkelte trefninger etter denne dagen, er dette dagen da den Irske Republikk og det Britiske Imperium inngikk våpenhvilen som ble slutten for den irske uavhegighetskrigen som hadde vart siden det første Dáil Eìreann hadde samlet seg 21. jauar 1919.

Våpenhvilen kom bare to måneder etter delet av øya. Den kom etter at britiske myndigheter gradvis mistet kontrollen over landsbygda, og IRA i løpet noen hektiske dager i mars gjennomførte flere dødølige bakholdsangrep som kostet britene mer 50 døde. 13 mai samme år ble det utskrevet valg på parlamentet for Southern Ireland (i prinsippe tilsvarende det Nord Irland er i dag), den nye kron kolonien som oppstod som en følge av Government of Ireland Act (lov om irsk sjølstyre); Sinn Féin, som da som nå ikke anerkjenete en statsforfatning som ikke inkluderte samtlige 32 fylker, vant 124 av de 128 setene. Uten motkandidater. Interesse av parlamentet hadde de i alle fall ikke, og valget ble i stedet brukt for å velge et nytt Dáil. Uten om dette forble parlamentet symptomatisk for den gjenværende britiske adminsitsrasjonen i Irland. Dagene var talt.