Den utvidede Konstitusjonskomitè samlet.

Hansedagen (BT): Etter forespørsel fra Korrespondentens kontor ble i dag Hansedagens utvidede Konstitusjonskomiteen samlet for å diskutere de siste dagers hendelser i de metafysiske kretser. Kontrollkomiteen og Kirke- utdannings- og polkomiteen skal avholde møter snarlig.

Flere uker etter at det parlamentariske året var omme og Bergen bys eligerende kvinner og menn forlengst har trukket tilbake til sine valgkretser ble det i dag kallt inn til ekstraordinære møter. Da komitérommene i sommer er under oppussing i de Naturhistoriske samlingers regi samlet komiteen seg i lokalene til Hector's Hybel (også brukt som Sosialministerium). Møtet ble ledet av Joachim Habsburg-Rieber (PBD), som snarlig ville vite bakgrunnen for møtet. Da det kom på det rene at Korrespondenten nå følte seg personlig truet av det metafysiske gikk mobiliseringsordren ut, før den ble tilbakekallt av ministeren når han ble forklart at fiendebildet var for uklart, og for svært mange av de tilstedeværende tvilsomt.

I en kort rapport sendt fra Korrespondnetens kontor heter det at

"Jeg er helt sikker på at det er noen i det metafysiske som er ute etter meg, hva pokker har jeg gjort feil?".

Komiteen skulle egentlig ha kommet med en uttalelse i løpet av dagen, men da møtet skulle ha vært holdt for lukkede døre, og bartenderen på Hector's Hybel viste til sjenkebevilgningen og nektet å stenge serveringen da ingen reservasjon forelå kom det til aktive meningsutvekslinger i kjeller til Pingvinen (bildet). Møtedokumentene er fremdeles ikke gjenfunnet så det har enda ikke vært mulig å trekke noen konklusjoner om hva som kan ha kommet ut av dette uortodokse møtet.

Bybanen, en uke etter.

Det er i skrivende stund ei drøy uke sida den fantastiske nye bergenske instalsjonen Bybanen ble innviet på Festplassen av dronning Sonja. Og hvilken uke det har vært. Bergen har endelig fått (nok) et velfortjent kontinentalt trekk, dessuten er det realtivt stilig det å kunne gå ned på en fult ferdig t-bane liknede stasjon på Wergeland for å sette seg inn på et helt nytt vognsett når en tenker på de fire årene som har gått siden jeg bosatte meg i området, og et nedslitt busskur på en litt utvided veiskulder var eneste tegn til offentlig transport (som ofte var omdisponerte turbusser). Har endelig fått farta rundt i viduderet, og kommer til å legge ut noen bilder derfra, så kjapt fotoapparatet er litt mindre rebelsk og lar meg overføre bilda. Dog, i dag skjedde det noe helt anna med Bybanen og dens framtid:

Av alle ting har når Bergen FrP gått inn for hastig utbygging av bybanen. Det skal sies at dette er partiet som alltid har vært imot bybanen, og som sågar forlot byrådet på finansieringsgrunnlaget. Nå er jo Bergen -som fyrstestater flest- ikke fri for finurlige parlamentariske ordninger, så FrP slapp inn igjen, mot at de fikk lov til å ta avstand fra deler av byrådets politikk, og boikotte alt av markering av åpninga. I alle fall; i det vinden snudde da vognsettene kostet nedover Kaigaten og langs Inndalsveien kastet den mørkeblå kappa seg etter, og nå er FrP altså for kollektivtrafikken i byen. Så lenge finansieringa kommer i orden. Og hvor godt passer ikke det for partiet? Skulle vinden mot formodning snu igjen om utbygginga til Flesland, Åsane, Mindemyren og Haukeland vil det jo være veldig behagelig for Tor Woldseth å skylde på finansieringen, og sånn sett komme seg unna. Igjen. Hva våre venner i regjeringa angår, og støtte østfra i form av kapital i stedet for smil og lovord trur jeg det er mer sansynlig med noen hektiske møter på bakrommet med Statoil, Telenor og DnBNor (eog resten av bedriftene som har store deler av arbeidstokken og/eller lokalene sine i områdene rundt Kokstad)sammen med fylkeskommunen når det søndre banenettet skal finansieres. Så derfor er jeg er stygt redd for at denne gladnyheten kan skifte (sikkert opp til flere ganger) før banenettet er utbygd eller finansieringa av det er fullført.

F--k off home France!

In less than two weeks has the Emerald Isle experienced some quite profound restoration of justice, or, at least, the Big Bullies have been forced to bite the dust. The UK have appolgized the Derry Affaire, and now, more correctly, yesterday the Frence "handball team" was sent home in dishonour from South Africa. 0:0, 0:2, 1:2 and a well earned return ticket for the team who rocked the buttom to participate just to contribut least to the competition. They ended up behind Greece, Nigeria, Slovenia, Algeria and New Zealand. Now the team has imploded, and the French President have been called upon and no one beyond France seems to be too unhappy about the exit. We won't miss ye, cheating gobs!

The Truth can't be hidden away forever.

The Government is ultimately responsible for the conduct of the Armed Forces; and for that, on the behalf of the Government, and indeed on the behalf of our Country I am deeply sorry.

Finally, 12 years of investigations, 2500 testimonials, 900 oral statements, a unknown number of hearings and interviews and £195M spent: British Acknowledgment. The result of the inquirery has booted Prime Minister Cameron into saying this 33 words during his Saville Inquire-address to the Commons, and the United Kingdom takes the full responsibility for the attrocities it committed 38 years ago against the Irish residents of Bogside. And I can't really stop the emotional roller coaster. from tears to laughter, at the same time.

At last, as we did know, they were innocent, every last one of them where innocent.

EØS is the Limit

For å sitere gårsdagens utgave av Klassekampen: "Hva har Høyre og SV's velgere, fattige og rike, menn og kvinner, Oslofolk og nordlendinger til felles? De sier nei til EU". Nå begynner kampen for å holde det på dette nivået; et nivå hvis 55 % av Høyrevelgere er motstandere. Aftenposten sier det som det er: 62,7 % av oss vil ikke ha et EU-medlemskap.

2010 har så avgjort ikke vært EUs år, og langt mindre Europabevegelsens år. Datalagringsdirektiv, lagring av søkeord, Hellas og Irland er på sparebluss, Storbritannia kutter utgifter på harde livet og Ungarns likviditet synker som en stein. Det europeiske integrasjonsprosjektet begynner for mange å smake bittert, ikke nødvendigvis fordi EU ene og aleine er skylda for den økonomiske kollapsen, men fordi det vedvarende race to the buttom-kjøret, monitærunionen og den blinde trua på det frie markedets ufeilbarlighet har vært en gedigen katalysator for hele smellet. Det at den paneuropeiske Lassize Faire i stor grad er pressa igjennom fra Brüssel-Strasbourg, fra et byråkrati hvor EU-borgerne har minimal påvirkning styrker argumentene mot norsk deltakelse i hele integrasjonsprosessen. Når lederen av Europabevegelsen, Pål Frivold, sier til Dagbladet at "nei-folk ikke vet Norges egne beste" vitner dette om at bevegelsen lever i sin egne lille EU-boble og følger opp med det åpenbare "situasjonen hadde vært verre uten EU".

Kate Hansen Bundt sier til Klassekampen at EU gjennom påtrykket med å få medlemsstatene til å kutte i utgiftene ved å tynne ut velferdsgoder fremstår som "en velferdsbøddel". En treffende beskrivelse. Opplevelsen er et viktig. Hvordan oppleves det europeiske prosjektet ute hos "europeerne", og hvordan hele prosjektet fram til høsten 2008 var et fred- og solidaritetsprosjekt har endra seg. Så lenge produksjonsoverskuddet på en eller anna måte kunne bevise at systemet gangnet folket var EU noe tilnærmet udelt positivt, men når overskuddet er borte, og de som opparbeidet overskuddet ser at gevinsten er privatisert og at EU sosialiserer utgiftene, blir det med et vanskeligere å forklare hvorfor dette er rettferdig. Mer billedlig: hvor var den europeiske solidariteten da Tyskland kunne hjelpe Hellas? Hvor var talene om solidaritet og Europas framtid da offentlige lønninger i Romania ble kuttet med en fjerdedel? Eller, ,hvordan har den sosiale freden på kontinentet utviklet seg?

Nå skal jeg selvsagt ikke triumfere her, eller antyde at Frivold mener at nordmenn er dumme/uopplyste. Årsskiftet 2002-2003 var situasjonen opp ned, med 70-30 i fordel for EU, og det betyr at halvparten av de som i dag er i mot like gjerne kan bli for igjen. I beste fall er prisen for Østutvidelsen og Euroen blitt såpass høy for de som har endret standpunkt at det å vandre tilbake blir en såpass stor personlig kostnad at nei'et forblir et nei. Vi sa nei i i '72 og nei i'94, og mens landet var EU-forisk for 7 år siden holdt vi oss unna ei ny avstemning. Derfor har vi unngått euroen, vi unngått Lisboatraktaten og vi har unngått massearbeidsledigheta som har satt seg fra Malaga til Tartu. Vi husker vel arrgumentete til Traktatstilhengerne, at Lisboatraktaten ville skape jobber? Nå, åtte måneder etter at den ble banket igjennom er det etterspørsel etter Lisboajobbene i Dublin.

Totalpakka som Norge må knytte seg opp mot skulle vi mot formoding og alle meiningsmålinger, er kanskje blitt for mjuk, og billig, når de økonomiske og sosiale realitetene skinner gjennom det syltynne forsøket på å skape en europeisk nasjonsfølelse.

Rachel Corrie

Da Palestinakonflikten for meg reint personlig er den nest viktigst frigjøringskampen (Forent Irland er jo sjølsagt det viktigste, for meg) akter jeg å la det bli den siste kommentaren etter den israelske piratvirksomheten i Middelhavet. Det største engasjementet mitt ligger betraktelig lengre nord, og det er også begrensa hvor mye en oppnår med å håpe og synse på noe som helst i Midtøsten. Så når en representant fra den enes konflikten nå interverer i den andre kan en nok si at ringen er sluttet. Og, når en av fredsskaperne fra Nord -Mairead Maguire- leder an et irsk skip alene mot Midtøstens farligste styrke er ikke annet enn symbolsk sterkt i tillegg. En som i 30 år har forsøkt å skape fred i Irland bringer nå den samme ånden mot Gaza. Håpløst -sikkert. Prisverdig -så absolutt. At det er irer -overasker meg ikke.

Om få timer vil Rachel Corrie, med elleve irske aktivister nå israelske farvann. Hva som skjer etter det er usikkert. At IDF vil angripe, selv om skipet går under irsk flagg, og følgelig er et EU-skip vil selvsagt ikke bety noe som helst (EU vil forresten aldri endre Midtøsten før Tyskland tar innover seg at de er et moralsk gissel). Israelske myndigheter har den forehåndsinnstillingen at dette er terrorstøttespillere. Det får stå på dem. Irer er sjeldent i ledtog med Ayatollahen, og er såpass innprintet med at det er John Bull som er fienden at de neppe ser noen grunn til å utrydde den jødiske staten, og dette gjelder nok også Maguire. Og de 10 andre ombord forøvrig.

Om i så fall det verste skulle skje: ubevæpna irske fredsaktivister har blitt skutt ned i forsvar av demokratiet av soldater som har vært på fremmed jord tidligere, og som et ikke navngitt engelsktalende land har erfart, konsekvensen blir sjeldent fredelige, dog fortjent. Muligens står studentene i Tel Aviv i morgen å vaier med flagg og roper "vi elsker hæren" igjen, men vi under grønt,hvit og oransje (og alle andre som i overført betydning er i samme båt) vet at så lenge kuler, plyndring av land og undertrykkelse er til stede er ikke the Butcher's Apron et beskytta varemerke.

God`s speed, Rachel Corrie, God`s speed.

(Det er ikke meininga å bli religiøs av dette. Men litt påvirket av irene blir en da alltid.)

The State of Narcissism

This was not a love boat,it was a hate boat.These were not peace activists, there were supporters of terrorism

Binyamin Netanyahu til Jerusalem Post, 3. juni 2010, og fortsetter med den obligatoriske:

but that the soldiers had had a right to defend themselves and their country.

...og med det er staten Israel i selvutnevnt krig med blant anna Mairead Corrigan, fredsprisvinneren sammen med Betty Williams fra 1976. Selvsagt, som den israelske statsministeren sier, er det høyteknologiske våpen fra Iran slike som Corrigan vil ta med seg fra Dundalk til Gaza. Sjølsagt. Men igjen, i den israelske statens øyne er vi tydeligvis alle jødehatere, og tydeligvis er de med en utvidet rettferdighetssans de største av dem, og slikt må jo atommakten beskytte seg mot.

Det eneste som trenger beskyttelse snart er den israelske staten mot sin egentlige fiende; seg sjøl.

Det kom aldri et skip til Gaza

Jeg gidder ikke lengre prøve å virke diplomatisk. Jeg kan tåle mye dritt fra Israel; spontane utkastelser av palestinere som har bodd samme sted i 60 år, herrefolksmentalitet til å bli kvalm av og bibelsk forståelse av rettferdighet. Jeg kan tåle å se palestinske oliventrær bli røska opp med rot for å bygge murer på okkupert land, angrep mot palestinske politistasjoner og fengsling av palestinske parlamentsmedlemmer. Systematiske og overlagte brudd på internasjonalrett derimot tåler jeg faen meg ikke. Om det er 9 eller 19 IDF heroisk har slaktet ned er likegyldig. Et enkelt individs død er tragisk, som Israel stadig viser til med egne før og etter bombene faller over Gaza, utover det, på den andre siden av vektskåla er det bare statistikk.

En bekjent av meg går stadig i strupen på meg fordi jeg sier at jeg forstår palestinerne når de kaster av sted det de har mot okkupasjonsmakten Israel. Hva har de tross alt og tape? Skutt i kamp, eller leve i fattigdom uten noen muligheter på 3. generasjon? Skal vi tro min bekjenskaps analyse ville Israel aldri ture frem mot palestinerne dersom de var som Gandhi, og drev ren ikke-voldsmotstand. I dag angrep Israel fredsaktivister i internasjonalt farevann som hvilket som helst andre sjørøvere og dreper tyrkere. Tyrkia, kanskje en av svært få venner Israel har internasjonalt. Og Israel åpner ild. Slikt behandler staten Israel sine venner, hvordan skal en da være fiende (som alle som snakker mot det Lovede land) og komme unna med livet?

Staten Israel viser seg som de krigsforbryterene de er. Israel forstår bare makt, og misbruk av den. Bård Vegard Solhjell sier at vi må bruke makt, og det er neimen ikke et år for tidlig. Vi kan anmelde Israel, og USA beskytter dem. Vi kan stemne dem, men ikke pokker om en eneste israeler noen setter sine bein i en internasjonal domstol annet enn som dommer. Først herjer de med alt som heter internasjonale lover, så fraskriver de seg ansvaret. Jeg gidder ikke mer, hvorfor i helvete skal omverdenen bare komme med de rutinemessige protestene, den staten lever alikevel bare i sin egne lille boble hvor den først og fremst skal ha sine egne premisser som førende, så seg selv, og så ta mest mulig verdighet fra de som allerede er blokkert, isolert, deplasert og snart internert. Jeg trodde jeg aldri skulle si det, men:

Israel, dere fortjener ikke fred.

Eurovision Trash Contest 2010

Bare så det er sagt: eneste grunnen for at jeg i det helettat gidder å bruke 3 timer en lørdagskveld på å se på middelmådig "musikk" som er glemt dagen etter på, og som aldri blir noe anna en et blaff noen uker på våren, er ene og aleine den bakenforliggende politikken. Og at det er sosialt. ESC er politikk, ikke musikk, bokstavlig talt. Mye kan det væra, musikk er en av tinga det ikke er. Det kan ikke væra det.

Vinneren:

Tyskland. Som i EU legger Tyskland premissene, og selv etter en begredelig 20. plass i Moskva, 23. plass i Beograd, 19. plass i Helsinki og delt 14. plass med Norge i Athen får landet være med, uten å måtte gå igjennom semifinalen som alle andre. Jeg har ingenting imot bidraget, men tross alt, la de ungjelde for tidligere år. Det samme med Storbritannia, Frankrike og Spania. Om seertall er viktigere enn "musikalsk kvalitet", om det finnes i dette konseptet overhode, er poenget borte.

Irland:

Som nevnt bryr jeg meg marginalt om musikken, og brukte mesteparten av tiden heller å irriterer meg over at den grafiske fremstillingen av Irland var skjenda av 6 manglende fylker i nordøst. Samtidig som Kypros, hvis (i likhet med førstnevnte) nordlige del er okkupert/besatt av en fremed makt, ble presantert som helt og udelt. Men likte nok uansett det irske bidraget best: kombinasjonen rødt hår og fløyter er en sikker vinner; og mer enn godt nok til å gruse UK, hvilket de gjorde.

Norge:

Vi sendte en identitetsløs balade fremført et titallsganger tidligere bare med litt forskjellige fløtepuser, som, når alt kommer til alt, OGSÅ er like. Muligens snittet i dressen endrer seg fra tilfelle til tilfelle, ellers håplaust. Jeg vil derimot ikke væra så alt for slem mot Solli-Tangen da han strengt tatt har blitt hausa opp av de som faktisk tror på ESC. Hvordan en sangstudent som over natta blir glorifisert og gitt ansvaret for den nasjonale stoltheten gjennom et intetsigende smil. Vi fikk som fortjent.

Israel:

Hva disse gjør i en europeisk konkurranse er et godt spørsmål, trolig er det bare paneuropeere som Herman van Rompey som kan gi et forsøk på ei kvalifisert forklaring på det.

Romania:

Alle artister som opptrer ikledd noe som kunne ha kommet rett fra Underworld-triologien har min fulle respekt.

Showet:

Nja. Stilig med arrangerte, spontanmobber som danset rundt, men det manglet på en måte noe karrakterdannende. Dog, økonomisk ved å la grupper få danse i hjemlandet og si at en skal "sheare the moment". Det er jo et sosialdemokratisk land vi lever i, følgelig deler vi. Dessuten får tyskera muligheten til å vise at de fremdeles kan å organisere massemønstringer som vekker internasjonal oppmerksomhet. Programlederne; det var litt pinlig når Nadia Hasnaoui ikke takka når poengannonsørene roste showet, til og med på norsk. Skyld på manglende samkjøring om dere vil NRK. Det tok seg dårlig ut. Dessuten var det feil by som fikk lov til å holde "folkefesten". Om verdensbyen Millstreet i Co. Cork kan arrangere det, da kan Bergen det også. Vi har finere omgivelser.

Konklusjon:

Middels flaut. Forventa resultater, litt synd på Moldova og enda litt mer synd på Romania. Gøy med Jimmy Jump. Danskene skal ha ros for å ha stilt opp med et paljettflagg, men Litauen var djupt savna. Dessverre var Aass' Halling litt lite smakende i anledningen, hvilket betyr at Haandbryggeriet får anbudet på underholdningen neste år.

OPPTØYER I BERGEN

Bergen (Reuters): Det herjer ville gatekamper i Bergen ved midnattstider onsdagkveld. Etter fadesen i Fyllingsdalen tok titusener av rødkledde til gatene, tente på bildekk og reiste barrikader på flere strategiske steder i sentrum og krevde Nilsens avgang.

De bergenske selvstyremyndighetene var representert på Varden Amfi ved Ministerpresident Hvitland og Kulturminister Benjamin Halakha, og ble eskortert i all hast til Flesland for å unngå den rasende mobben som synkront med sluttsignalet stormet Oasen Storsenter og brant dette ned. Urolighetene spredde seg ettersom Skyss/Tide transporterte den skuffede massen til sentrum. Allerede ved 22-tiden var Kronstad og Minde erklært som katastrofeområdet ettersom Brann Stadion ble lagt under beleiring.

I Sentrum holder regjeringsstyrkene stand på Bergenhus, og i følge våre utegående reportere er det bare Fjeldsiden, Sydnes og Møhlenpris bydeler som ikke er direkte berørt av kampene. Flere buekorps har sluttet seg til rødtrøyene på jakt etter Lars Moldestad og Roald Bruun-Hansen og krever at disse enten trekker seg umiddelbart ellers vil de bli fjernet med makt og tatt med midtfjords på Byfjorden med Beffen. I en kort kommentar under sammenstøtene i Strandgaten truet forsvarsminister Habsburg-Rieber von Cappelen med at dette ville få konsekvenser for oppviglerne, da derimot en av de nevnte oppviglerne tok han til siden for en muntlig disput og irettesetting hvor begrepet "Blø for klubben" ble definert på 10 mindre fordelaktige måter for ministeren og hans medsammensvorne. Etter dette har ingen av partene kommet med nye konsekvensutredninger.