Sjølkritisk tankeeksperiment på Sydnesplassen!

Bergen: Kl 15.25 onsdag 10. februar gjennomførte Dublinkorrespondenten et utdanningsmessig radikalt tankeeksperiment utenfor UiBs kontroll. Det var en metafysisk doktrine som utløste dette oppsiktsvekkde opptrinnet.

Dublinkorrespondenten har i den senere tid blitt betraktelig mer intollerant, og skeptisk til akademias virke, og fikk følgelig opptil flere innsigelser iløpet av ukens filosofiforelesning. Det var et spørsmål fra salen vedrørende insentiver for økt produktivitet i differanseprinsippet som ga grobunn for opprøret da mann begynte å diskutere tankeeksperimentet "naturtilstanden: uten statens tilstedeværelse". En irritabel Dublinkorrespondent lot i frustrasjon over temaets eskalerende fjelltur pregede karakter et moteksperiment utformes: "Hvordan ville verden ha vært uten HF".

Konklusjonen ble todelt. 1) Bergen by ville få en ansiktsløftning, og 2) det ville bli få humanister igjen. Videre ville hverdagsfilosofien igjen ble forståelig, og en stor mengde irriterende individer ville ikke enger være tilgjengelig. Korrespondenten tok dog ut dissens på det sistnevnte punkte da han innså at han selv ville bli rammet av fraværet av HF da han per definisjon i inneværede Stortingsperiode er humanist, og bruker av HF sin kaffebar. Eksperimentet ble avsluttet ved at korrespondenten stilte seg kritisk til egen tilstedeværelse, og har bedt seg selv om utredning om egent verdigrunnlag.

Bilde over illustrerer lokaliseringen for tankeeksperimentet, men det skal understrekes at det er i rommene BAK treet, da korrespondenten ikke finner det formålstjenelig å følge med på forelesningene sine fra trær i februar måned.

Tilbakebetaling i Bergen.

Etter revisjon av de siste dagers utgifter kunne i går Dublinkorrespondenten bekrefte at det 22" Toshiba fjernsynsapparatet som han ervervet tordag var overpriset. Det innbetalte beløpet, pålydene kr 3.490, skulle egentlig ha vært kr 2.999. Mellomlegget, kr 491, ble ved 1830-tiden refundert av vakthavende på Wergeland med en oppriktig unskyldning. Den nyvunnene handlekraften tilegnes hybelnaboen på 326.

FrP i førersetet

Bergen (NRK Hordaland): Den politiske situasjonen ved Dublinkorrespondentens kontor i Fridalen er atter under kontroll. Etter en hektisk uke med nyvalg, opptøyer, dårlig brøyta fortau og forsovelser har Fremskrittspartiet tatt ledelsen og legger nå føringer for livet i Fridalen. Tegn til forbedring.

Etter at en lokal konsulent i Pahr-rapporten i kraftige ordelag bemerket den sittende SV/VL-regjeringens inkompetanse oppstod det en spontan regjeringskrise. Regjeringspartner Vlaamse Liberalen gikk etter at stemmene ble opptalt i oppløsning. Dette mye grunnet partiets mislykkede program for å få Norge inn i EU. I seg selv klarte partiet å fullføre denne delen av programmet, men da EU valgte å kaste Norge ut etter 3 dagers medlemskap i desember, var det ingen nåde fra elektoriatets side forrige lørdag.

Allerede kort tid etter at den nye FrP-administrasjonen inntok sine respektive plasser i regjeringskontoret, og en hissig Sinn Féin delegasjon skuffet trakk inn på Finnegan's, ble de første tegnene til forbedring observert. Lokalene til Dublinkorrespondenten har i rekordfart blitt utsatt for omfattende moderisering, forbruket har økt m,ed drøye 780 % på fire dager, og et femsifret beløp har blitt innvestert i utdanning. Allerede mandag forbedret de internasjonale forbindelsene seg da Dublin kalte opp Kontoret for å høre om en ny ekspedisjon var i emning.

Det er første gang siden 2005 at de borgelige sitter med makten på Kontoret, og dette ble feiret med omfattende liberalisering i alkoholpolitikken i forbindelse med Kvarterets åpning. Ingen er sålangt fysisk skadet.

Peace in our time?

Etter mer 9 dager kontinuerlige forhandlinger i Hillsborough Castle i county Down; etter at nesten halve parlamentsgruppa til Democratic Unionist Party forkastet traktatsutkastet; etter at mrs Robinson forkastet sin kristne tro og bedrev utukt: vi har fått en bindene avtale i Nord. Med tilslutning fra alle partier av betydning. Det jeg prater om er sjølsagt avtalen i Belfast som sikrer overføringa av politi- og justismyndigheter fra Westminister og over Irskesjøen til Stormont.

Hvorfor er dette så stort, i alle fall for de involverte parter i Irlands nordøstre hjørne? Enkelt sakt: det er her kimen til de siste 40 års fiendskap har vært. I Mars 1972, kort tid etter Bloody Sunday, ble hele det nordiske parlamentet suspandert på ubestemt tid. Året etter ble parlamentet for Nord-Irland avskaffet. På det tidspunktet hadde provinsen gjennomgått vel 3 år med juridisk kaos og borgerkrig, hvor kampen hovedsaklig dreide seg om Orangeordenens rett til å marsjere, mens Borgerrettsmasjene ble møtt med soldater, internering og angrep fra både protestantisk politi som loyalist mobber. Nå, godt og vel 41 år etter slaget om Bogside skal nå Republikanere og Unionister dele det juridiske ansvaret i Stormont. Institusjonelt betyr det at irer for første gang siden 1922 får full medbestemmelse i juridiske anliggener nord for grensa.

Derfor er det intet mindre enn progressivt at hardliner (og forsmådd ektemann) Peter Robinson (DUP) hvis partifeller tidligere heller ville kanselere fredsavtalene fra 1998 og 2006 enn å sitte i samme regjering som Sinn Féin, nå ønsker å jobbe for "en administrasjon som alle kan identifisere seg med". Avtalen som i går ble spikret fast og presantert av Robinson, Martin McGuinness (SF), Mark Durkan (SDLP) og henholdsvis den irske og britiske statsministeren, går i hovedsak ut på at det innen mai i år vil bli etablert et nordirsk justisdepartement. En naturlig følge av dette er også utnevnelsen av en ny justisminister. En slik post er i seg selv ikke kontroversiell, men partitilhørigheta til han eller henne som vil ta dette setet er desto mer omstritt. I sannheta er det umulig å få noen fra de to største partiene på begge sider til å ta plass, uten at den andre blokka vil slå seg vrang. Unionistene vil anse en Republikaner som en trussel mot Orangeordenen, mens en Republikkaner vil lett kunne beskylde en hardline Unionist for å sabotere prosessen ved å halvhjerta inneha en possisjon de i utgangspunktet var imot. Løsningen, her som resten av dokumentet, er omfattende kompromier.

For det første: justisministeren blir etter all sansynlighet David Ford. Noter navnet. Ford er en britisk født økonom utdanna ved Queen's College i Belfast, som først bosatte seg permanent i 1969, og har de senere årene vært partileder i Alliance. Tradisjonelt har Alliance vært det partiet de færreste har sett eksistensgrunnlaget for. Imotsettning til de andre partiene er Alliance nøytral i spørsmålet om Nord skal gjenforenes med sør eller forbli britisk, og søker løsninger på tvers av skillelinjene. Til nå har de ikke deltatt i samarbeidsregjeringa, men nå, helt over natta er de trolig blitt innehaver av den viktigste ministerposten. Samtidig som ministerposten i første omgang IKKE går til noen av blokkene, kan dette, om ikke anna, væra et utmerka forhandlingskort i fremtida. Den andre biten ved at justis- og politimyndighetene nå svarer til Stormont er at vi får en sivil justiskansler (Attorney General). Altså, en fast, ikkevalgt, håndhever av paragrafene. Noe sapolitisk er strengt tatt noe det er mangelvare på der oppe.

Stridens kjerne, hvis nær knekte forhandligene tidligere i uka har vært marsjene. Eller mer presist: Orangeordenens rett til å feire Willhelms seier over James ved å marsjere gjennom katolske bydeler. Denne biten vil bli løst ved at det nedsettes et 6-medlemmersstort råd som ene og alene skal ta for seg paradene, hvor det legges vekt på at det skal finnes lokale løsninger på emnet. Lokale løsninger på nasjonale spørsmål med andre ord. Andre liknende løsninger er at det skal opprettes et råd for å forbedre samarbeidet internt i regjeringa, og et anna råd, styrt av nestformennene i Sinn Féin og DUP, skal ta for seg de sakene regjeringa ikke har funnet løsninger, politisk sett, her under reformeringa av skolevesenet.

Politisk sett er nok Sínn Féin den største seierherren, siden de har lagt mye av sin prestisje, både nord og sør for grensa, i å fremstå som ansvarlige, og ikke et vedheng til det fhv IRA. Om en ser stort på det er nok først og fremst provinsen som helthet. På republikansk side kan en slik avtale underminere hele grobunden for ytterliggående grupperinger, som er betydelig mindre disiplinerte og ideologisk skolert som IRA i sin tid var. Nord har blitt betraktelig mer autonomt med denne avtalen, så sånn sett viser Sinn fein ovenfor sitt gamle grunnfjell at de fremdeles er hengitt til det forente Irland. På unionistisk side er Jim Allister i Traditional Ulster Voice blitt stemma til de misfornøyde, de som hater tanken på å dele makta med katolikkene, og kan tjene mye på kritikken av DUP. Derfor er det en yterligere fragmentering av unionisten og en forenig av republikanerne vi kan ha sett starten av. 40 år med uvisshet derimot, det ser vi slutten på.

Bloody Sunday: the Day Innocent Died

En skal ikke tåle så indelig vel den urett som ikke rammer en selv. Derfor husker jeg denne dagen. Ikke bare fordi den symboliserer de britiske overgrepene mot Irland oppgjennom århundrene, men fordi på denne dagen - 30. januar 1972 - ble de som ville bli hørt, de som ville ha slutt på undertrykkelsen, de som ba om noe så enkelt som grunnleggende rettigheter møtt med kuler. Kuler fra den samme regjeringen som den 22. januar -8 dager tidligere- ble tatt opp det EU.

14 personer døde den dagen. Gerald Donaghey, John Duddy, Hugh Gilmour, Michael Kelly, Kevin McElhinney og John Young var mindreårige. Fem ble skutt i ryggen. Dette var den IRA-trusselen den britiske hæren gikk utifra de stod ovenfor. At hverken Edward Heath, Harold Wilson, James Callaghan, Maggie Thatcher eller John Major fikk til å sette ned en objektiv granskningskommissjonn er bare nok et bevis for den stigmatiseringen det katolske samfunnet har blitt utsatt for opp til de virkelige fredsforhandlingene kom til i 1998 og 2002.

Vi bør så lenge som mulig unngå væpnet konfrontasjon. Dessverre for "de seks fylkene" ga Bloody Sunday disse ingen andre reelle muligheter. Om ubevæpna demonstranter blir møtt av CS-gass, kuler og piggtråd, hva står igjen å gjøre? Storbritannia ville bli kvitt en fiende, derfor fikk IRA sin største moralske og legitime boost noen sinne denne dagen på vinteren i '72. For å bruke Inger Hagerups ord:

De brendte våre gårder.

De drepte våre menn.

For hver som gikk i døden,

står tusener igjenn.

Står tusen andre samlett

i steil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Det var det som skjedde den dagen i Derry. Derfor skal vi huske den dagen 14 personer mistet livet i en våpenløs kamp mot vold og barbari. For hver av dem som forblødde i Sackville Street, skal flerfoldige bære arven videre, og flerfoldige fortsette og masjere. Vi skal aldri glemme. Uansett hvor i verden det må være.

Ingen hvile før orange og grønt og Nord og Sør er gjenforent.

Tiocfaidh ár lá

Stand my Ground.

Dedikert til de situajonene i livet hvor en siste skanse virker ganske betryggende. Om det er tilsikta eller ikke fra de som står rundt, og om det er forbredt eller ikke fra de omringende spiller ingen rolle. Om det i utganskpunktet ikke skulle være noe av betydning som finner sted, men til slutt blir en øye til øye situasjon, er irrelevant. Når en slik fandenivoldsk stemning griper en og en tar stand mot så vel indre som ytre trussler, er det kanskje til et slik symfoni at alt avgjøres. Det eneste som betyr noe er at akkurat i dette ene øyeblikket hvor skyene legger seg tett over valen, hvor slusene åpnes og alt tørner sammen i en hva som kan være en serie av underganger. Det er det øyeblikket, når alt er over, at en merker at en lever. På en eller annen måte.

Within Temptation: Stand my Ground

I can see when you stay low

nothing happens

Does it feel right?

Late at night

things I thought I'd put behind me

haunt my mind

I just know there's no escape now

once it's set its eyes on you

but I won't run, have to stare it in the eye

Stand my ground, I won't give in

No more denying, I gotta face it

Won't close my eyes and hide the truth inside

If I don't make it, someone else will

Stand My Ground

It's all around

getting stronger, coming closer

into my world

I can feel

that it's time for me to face it

can I take it?

Though this might just be the ending

of the life I held so dear

but I won't run, there's no turning back from here

Stand my ground, I won't give in

No more denying, I gotta face it

Won't close my eyes and hide the truth inside

If I don't make it, someone else will

Stand My Ground

All I know for sure is I'm trying

I will always stand my ground

Stand my ground, I won't give in (I won't give in)

I won't give up (I won't give up)

no more denying, I got to face it

won't close my eyes and hide the truth inside

if I don't make it, someone else will

Stand my ground, I won't give in

No more denying, I gotta face it

Won't close my eyes and hide the truth inside

If I don't make it, someone else will

Stand My Ground.

On the Irish democracy

Alarming numbers have been found, which could imply eighter the Irish population's total lack of interst in politics, even at the very basic level or the Fianna Fáil led government's utter rejection of the electoriat.

If correct, numbers from the IFES Election Guide proves that no citizens of the Republic of Ireland are entitled to vote what so ever. The exact number - 0 - is bringing the Emerald Isle to the bottom of the list of registered voters, even behind the Vatican City, where the 180-member College of Cardinals elects the head of State (Church). The Irish Taoiseach, Brian Cowen, have not yet delivered an comment on the issue. If the estimates to the IFES is correct the next Irish election will bring fewer suprises than a regular parliamentary election in North Korea.

Beskrivende ord

Etter å ha grublet over tilværelsen den siste måneden har jeg endelig kommet frem til en stemning som er ganske så beskrivende for undertegnede. Jeg får bare si som Kate (Sophia Myles) sier til Hallam, hennes litt ustabile beundreren med i overkant stort ødipuskompleks, når han kritiserer livsførselen hennes:

"Sometimes I want sweet, sometimes I want sour. Sometimes I don't know what I want"

Miljøtiltak...på bergensk

Kjøreforbudet som Bystyret opphevet etter et døgn har bevist en ting, og det er at Høyrepolitikk i all hovedsak går ut på å reparere og vise handlekraft i stedet for å fjerne årsakene til problemet. Ved å løfte på kjøreforbudet under påskudd at det ikke lenger er en helsemessig uforsvarlig å slippe folk ut i bylufta er forsåvidt juridisk sett grunn god nok; men reguleringa har ikke endret brukermønstret til bilistene. Bergenspressa kunne her om dagen gledlig konstatere at det var 1.000 færre biler som passerte første dag etter at krisetiltakene ble igangsatt, men samtidig at det var 7.000 flere passeringer i bomringen enn på tilsvarende dag i 2008.

Men, hva annet kan en vente fra en by hvor samferdselstiltakene de siste tiårene har vært å bygge en ny etasje på Bystatsjonen eller parkeringshus ved Grieghallen og Klosteret? Det at kapasiteten på disse halveres er glimrende, gratisbussene er glimrende, nå: subsidier bussbillettene. Og på sikt gjør noe med byplanleggingen. Slik som det er nå er det for praktisk med bil, i tillegg til at mange er for late til å endre vaner om en får velge fritt, regulering må til. Få barnehagene tettere rundt boligområdene, få direktebusser mellom boligområdene og arbeidsstedene, og få større tilbud til bydelene. Ikke det at jeg skal være en forståsegpåer, ikke det at jeg har veldig stor tru på bedre miljø heller, men jeg er en stor tilhenger av estetiske grep. Bergen er for fin til å støve ned.

Moonlight verus True Blood

Da årets første innlegg skal skrives synes jeg det blir riktig å starte, om ikke med ei oppsumering, så i alle fall med en gjenomgang av hva det gikk i i 2009. Temlig ofte gikk det i vampyrer, to store serier har gjort seg gjeldene, Moonlight, med den alltid så bedårende Sophia Myles, og True Blood, som ikke trenger noen videre introduksjon, da den allerede har blitt i overkant allmenn. Uansett, vampyrer er sympatiske vesner de også, så her kommer min særdeles uhøytidlige sammenlikning/bedømming av årets blodtrykk hevere.

Hovedrolle 1: Mick St. John vs Bill Compton

Mick er den sympatiske, Bill den tøffe. Ikke det at Mick er ei pingle, det er han ikke, men sammenlikna med Bill blir han kanskje litt for husvarm? Det som gjør Mick tøff er jo at mannen er privatetterforsker (for det meste i fast arbeid med og uten Beth), motparten Bill er for alt vi vet arbeidsledig, så kanskje det er derfor han anskaffet seg Sookie, så han slipper å sitte på Merlott’s å trøstedrikke True Blood aleine? Så, hvor rart den enn høres ut (ikke for å stigmatisere de avhengig av sosialstønad) trur nesten jeg må gå for sistnevnte. Bill prater morsomt, er mørk og (ufrivillig) vittig. I alle fall, første poeng til Bon Temps: Moonlight – True Blood 0:1

Hovedrolle 2: Beth Turner vs Sookie Stackhouse

Sookie, you know, you suck! Which is a kind of funny, ‘cause..YOU DO REALY SUCK…and your not even a vampire. Up Sophia, Up Beth! Her er det ikke en gang en reel konkurranse. Moonlight – True Blood 1:1

Kompisen: Josef Konstan vs Eric

Hm, skal vi se. Josef, mannen som omvender bestevennen for å redde dama, spiller poker med innholdet til Blodbanken og noen fantastiske venner mot Eric. Eric bleiker håret og driver en ytterst suspekt nattklubb i bushen. Det at han er en tvers igjennom drittsekk som har blitt litt for høy på pæra hjelper heller ikke. Moonlight – True Blood 2:1

Omgivelsene: Los Angeles vs Louisiana
I statsvitenskaplige termer er dette sentrum mot periferien. LA-vampene bor stilig, garderoben er *host* til å strebe etter og det lokale tribunalet virker direkte organisert i forhold til det Eric kaller sammen der ute i nærheta av Shrevesport. Det at Bon Temps er bebodd av individer som i mindre grad har blitt eksponert for det bredere spekter av sosialiseringsprosessene og som aldri har hatt visjoner om å ekspandert sitt vokabular, hjelper ikke stort heller. Dog, det er en rufsete sjarme over det perifere, tilbakelente og løsslupne. Idealistisk sett vinner Bon Temps. Moonlight – True Blood 2:2

Forholdene: Beth & Mick vs Sookie & Bill

Det er noe bedårende over Beth og Mick i de 16 episodene de begge egentlig vil veldig mye, sjøl om trans-mortale forhold i bestefall er kompliserte, hjalp ikke trekantdramaet med Morgan/Coraline mye på. På motsatt side er Sookie og Bill i utgangspunktet like bedårende, men Sookie er nå i stand til å irritere på seg en stein. Eksplisitte detaljer i forholdet, som får Beth og Mick til å virke direkte kjedlige, absolutt, men Sookie ødelegger jo dette med all virringa frem og tilbake. De to første synes du synd på, de to siste… nei. Moonlight – True Blood 3:2

Seriestil: Krim vs sosialrealisme.

Jeg har aldri vært noen stor fan av krim, og er en dertil større tilhenger av sosialrealismen (ingen grunn til å innbile seg at livet er noe annet enn det det er). Dog, sjøl om realismen tar seg veldig bra ut på skjermen er det noe med Moonlightstilen som tiltrekker mer. Moonlight – True Blood 4:2

Vampyrene:

Det er fysisk sett ikke veldig store forskjellen på disse, med unntak ar True Blood-versjonen har kommet ut av kista, evt åpna kista for offentlig innsyn. Den største forskjellen virker å være at i Moonlight er vampyrene betydelig mer avslappet på egne vegne. I True Blood er de i større grad dyriske og følger, la oss kalle det, litt mindre raffinerte koder enn i Los Angeles. Moonlight-vampene vet tydeligvis at de er naturlig kule, og trenger ikke å bevise det for omverdenen. Moonlight – True Blood 5:2

Omgangskretsen:

Her er det reint bord for True Blood. Jessica har rødt hår… og..hvordan kan en ikke like noen som setter i gang ungdomsopprøret samtidig som hun får høggtenner og blir udødlig? Jessica, Jessica, Jessica! Også Hoyt da (potensiell konkurrent? *kremt*). Lafayette, Sam, Tara, og tross alt, gjengen rundt Eric på Fangtasia. Og alle disse merkelige individene som en finner under det som er av rotvelt mellom Mississippis vestre bredd og Texas østrgrense. Moonlight – True Blood 5:3

Stemning:

Moonlight er strengt tatt en ganske koselig. Beth smiler, Mick smiler, Beth gråter og Mick trøster. Så noen tragiske hendelser, og så litt stilig etterforskning. True Blood er usminka, og blodig, og helt ærlig gjør det meg ingenting. Kanskje litt i overkant kristne, men stemningsmessig er det faktisk de støvete gatene og mørke sideveier i Louisiana som frister mest. Med mindre jeg ikke kan ta inn i leiligheta til Mick (om Scaramouche ikke allerede har annektert den). Moonlight – True Blood 5:4

Resultat:
Moonlight vinner!