EØS is the Limit

For å sitere gårsdagens utgave av Klassekampen: "Hva har Høyre og SV's velgere, fattige og rike, menn og kvinner, Oslofolk og nordlendinger til felles? De sier nei til EU". Nå begynner kampen for å holde det på dette nivået; et nivå hvis 55 % av Høyrevelgere er motstandere. Aftenposten sier det som det er: 62,7 % av oss vil ikke ha et EU-medlemskap.

2010 har så avgjort ikke vært EUs år, og langt mindre Europabevegelsens år. Datalagringsdirektiv, lagring av søkeord, Hellas og Irland er på sparebluss, Storbritannia kutter utgifter på harde livet og Ungarns likviditet synker som en stein. Det europeiske integrasjonsprosjektet begynner for mange å smake bittert, ikke nødvendigvis fordi EU ene og aleine er skylda for den økonomiske kollapsen, men fordi det vedvarende race to the buttom-kjøret, monitærunionen og den blinde trua på det frie markedets ufeilbarlighet har vært en gedigen katalysator for hele smellet. Det at den paneuropeiske Lassize Faire i stor grad er pressa igjennom fra Brüssel-Strasbourg, fra et byråkrati hvor EU-borgerne har minimal påvirkning styrker argumentene mot norsk deltakelse i hele integrasjonsprosessen. Når lederen av Europabevegelsen, Pål Frivold, sier til Dagbladet at "nei-folk ikke vet Norges egne beste" vitner dette om at bevegelsen lever i sin egne lille EU-boble og følger opp med det åpenbare "situasjonen hadde vært verre uten EU".

Kate Hansen Bundt sier til Klassekampen at EU gjennom påtrykket med å få medlemsstatene til å kutte i utgiftene ved å tynne ut velferdsgoder fremstår som "en velferdsbøddel". En treffende beskrivelse. Opplevelsen er et viktig. Hvordan oppleves det europeiske prosjektet ute hos "europeerne", og hvordan hele prosjektet fram til høsten 2008 var et fred- og solidaritetsprosjekt har endra seg. Så lenge produksjonsoverskuddet på en eller anna måte kunne bevise at systemet gangnet folket var EU noe tilnærmet udelt positivt, men når overskuddet er borte, og de som opparbeidet overskuddet ser at gevinsten er privatisert og at EU sosialiserer utgiftene, blir det med et vanskeligere å forklare hvorfor dette er rettferdig. Mer billedlig: hvor var den europeiske solidariteten da Tyskland kunne hjelpe Hellas? Hvor var talene om solidaritet og Europas framtid da offentlige lønninger i Romania ble kuttet med en fjerdedel? Eller, ,hvordan har den sosiale freden på kontinentet utviklet seg?

Nå skal jeg selvsagt ikke triumfere her, eller antyde at Frivold mener at nordmenn er dumme/uopplyste. Årsskiftet 2002-2003 var situasjonen opp ned, med 70-30 i fordel for EU, og det betyr at halvparten av de som i dag er i mot like gjerne kan bli for igjen. I beste fall er prisen for Østutvidelsen og Euroen blitt såpass høy for de som har endret standpunkt at det å vandre tilbake blir en såpass stor personlig kostnad at nei'et forblir et nei. Vi sa nei i i '72 og nei i'94, og mens landet var EU-forisk for 7 år siden holdt vi oss unna ei ny avstemning. Derfor har vi unngått euroen, vi unngått Lisboatraktaten og vi har unngått massearbeidsledigheta som har satt seg fra Malaga til Tartu. Vi husker vel arrgumentete til Traktatstilhengerne, at Lisboatraktaten ville skape jobber? Nå, åtte måneder etter at den ble banket igjennom er det etterspørsel etter Lisboajobbene i Dublin.

Totalpakka som Norge må knytte seg opp mot skulle vi mot formoding og alle meiningsmålinger, er kanskje blitt for mjuk, og billig, når de økonomiske og sosiale realitetene skinner gjennom det syltynne forsøket på å skape en europeisk nasjonsfølelse.