Den utvidede Konstitusjonskomitè samlet.

Hansedagen (BT): Etter forespørsel fra Korrespondentens kontor ble i dag Hansedagens utvidede Konstitusjonskomiteen samlet for å diskutere de siste dagers hendelser i de metafysiske kretser. Kontrollkomiteen og Kirke- utdannings- og polkomiteen skal avholde møter snarlig.

Flere uker etter at det parlamentariske året var omme og Bergen bys eligerende kvinner og menn forlengst har trukket tilbake til sine valgkretser ble det i dag kallt inn til ekstraordinære møter. Da komitérommene i sommer er under oppussing i de Naturhistoriske samlingers regi samlet komiteen seg i lokalene til Hector's Hybel (også brukt som Sosialministerium). Møtet ble ledet av Joachim Habsburg-Rieber (PBD), som snarlig ville vite bakgrunnen for møtet. Da det kom på det rene at Korrespondenten nå følte seg personlig truet av det metafysiske gikk mobiliseringsordren ut, før den ble tilbakekallt av ministeren når han ble forklart at fiendebildet var for uklart, og for svært mange av de tilstedeværende tvilsomt.

I en kort rapport sendt fra Korrespondnetens kontor heter det at

"Jeg er helt sikker på at det er noen i det metafysiske som er ute etter meg, hva pokker har jeg gjort feil?".

Komiteen skulle egentlig ha kommet med en uttalelse i løpet av dagen, men da møtet skulle ha vært holdt for lukkede døre, og bartenderen på Hector's Hybel viste til sjenkebevilgningen og nektet å stenge serveringen da ingen reservasjon forelå kom det til aktive meningsutvekslinger i kjeller til Pingvinen (bildet). Møtedokumentene er fremdeles ikke gjenfunnet så det har enda ikke vært mulig å trekke noen konklusjoner om hva som kan ha kommet ut av dette uortodokse møtet.

Bybanen, en uke etter.

Det er i skrivende stund ei drøy uke sida den fantastiske nye bergenske instalsjonen Bybanen ble innviet på Festplassen av dronning Sonja. Og hvilken uke det har vært. Bergen har endelig fått (nok) et velfortjent kontinentalt trekk, dessuten er det realtivt stilig det å kunne gå ned på en fult ferdig t-bane liknede stasjon på Wergeland for å sette seg inn på et helt nytt vognsett når en tenker på de fire årene som har gått siden jeg bosatte meg i området, og et nedslitt busskur på en litt utvided veiskulder var eneste tegn til offentlig transport (som ofte var omdisponerte turbusser). Har endelig fått farta rundt i viduderet, og kommer til å legge ut noen bilder derfra, så kjapt fotoapparatet er litt mindre rebelsk og lar meg overføre bilda. Dog, i dag skjedde det noe helt anna med Bybanen og dens framtid:

Av alle ting har når Bergen FrP gått inn for hastig utbygging av bybanen. Det skal sies at dette er partiet som alltid har vært imot bybanen, og som sågar forlot byrådet på finansieringsgrunnlaget. Nå er jo Bergen -som fyrstestater flest- ikke fri for finurlige parlamentariske ordninger, så FrP slapp inn igjen, mot at de fikk lov til å ta avstand fra deler av byrådets politikk, og boikotte alt av markering av åpninga. I alle fall; i det vinden snudde da vognsettene kostet nedover Kaigaten og langs Inndalsveien kastet den mørkeblå kappa seg etter, og nå er FrP altså for kollektivtrafikken i byen. Så lenge finansieringa kommer i orden. Og hvor godt passer ikke det for partiet? Skulle vinden mot formodning snu igjen om utbygginga til Flesland, Åsane, Mindemyren og Haukeland vil det jo være veldig behagelig for Tor Woldseth å skylde på finansieringen, og sånn sett komme seg unna. Igjen. Hva våre venner i regjeringa angår, og støtte østfra i form av kapital i stedet for smil og lovord trur jeg det er mer sansynlig med noen hektiske møter på bakrommet med Statoil, Telenor og DnBNor (eog resten av bedriftene som har store deler av arbeidstokken og/eller lokalene sine i områdene rundt Kokstad)sammen med fylkeskommunen når det søndre banenettet skal finansieres. Så derfor er jeg er stygt redd for at denne gladnyheten kan skifte (sikkert opp til flere ganger) før banenettet er utbygd eller finansieringa av det er fullført.

F--k off home France!

In less than two weeks has the Emerald Isle experienced some quite profound restoration of justice, or, at least, the Big Bullies have been forced to bite the dust. The UK have appolgized the Derry Affaire, and now, more correctly, yesterday the Frence "handball team" was sent home in dishonour from South Africa. 0:0, 0:2, 1:2 and a well earned return ticket for the team who rocked the buttom to participate just to contribut least to the competition. They ended up behind Greece, Nigeria, Slovenia, Algeria and New Zealand. Now the team has imploded, and the French President have been called upon and no one beyond France seems to be too unhappy about the exit. We won't miss ye, cheating gobs!

The Truth can't be hidden away forever.

The Government is ultimately responsible for the conduct of the Armed Forces; and for that, on the behalf of the Government, and indeed on the behalf of our Country I am deeply sorry.

Finally, 12 years of investigations, 2500 testimonials, 900 oral statements, a unknown number of hearings and interviews and £195M spent: British Acknowledgment. The result of the inquirery has booted Prime Minister Cameron into saying this 33 words during his Saville Inquire-address to the Commons, and the United Kingdom takes the full responsibility for the attrocities it committed 38 years ago against the Irish residents of Bogside. And I can't really stop the emotional roller coaster. from tears to laughter, at the same time.

At last, as we did know, they were innocent, every last one of them where innocent.

EØS is the Limit

For å sitere gårsdagens utgave av Klassekampen: "Hva har Høyre og SV's velgere, fattige og rike, menn og kvinner, Oslofolk og nordlendinger til felles? De sier nei til EU". Nå begynner kampen for å holde det på dette nivået; et nivå hvis 55 % av Høyrevelgere er motstandere. Aftenposten sier det som det er: 62,7 % av oss vil ikke ha et EU-medlemskap.

2010 har så avgjort ikke vært EUs år, og langt mindre Europabevegelsens år. Datalagringsdirektiv, lagring av søkeord, Hellas og Irland er på sparebluss, Storbritannia kutter utgifter på harde livet og Ungarns likviditet synker som en stein. Det europeiske integrasjonsprosjektet begynner for mange å smake bittert, ikke nødvendigvis fordi EU ene og aleine er skylda for den økonomiske kollapsen, men fordi det vedvarende race to the buttom-kjøret, monitærunionen og den blinde trua på det frie markedets ufeilbarlighet har vært en gedigen katalysator for hele smellet. Det at den paneuropeiske Lassize Faire i stor grad er pressa igjennom fra Brüssel-Strasbourg, fra et byråkrati hvor EU-borgerne har minimal påvirkning styrker argumentene mot norsk deltakelse i hele integrasjonsprosessen. Når lederen av Europabevegelsen, Pål Frivold, sier til Dagbladet at "nei-folk ikke vet Norges egne beste" vitner dette om at bevegelsen lever i sin egne lille EU-boble og følger opp med det åpenbare "situasjonen hadde vært verre uten EU".

Kate Hansen Bundt sier til Klassekampen at EU gjennom påtrykket med å få medlemsstatene til å kutte i utgiftene ved å tynne ut velferdsgoder fremstår som "en velferdsbøddel". En treffende beskrivelse. Opplevelsen er et viktig. Hvordan oppleves det europeiske prosjektet ute hos "europeerne", og hvordan hele prosjektet fram til høsten 2008 var et fred- og solidaritetsprosjekt har endra seg. Så lenge produksjonsoverskuddet på en eller anna måte kunne bevise at systemet gangnet folket var EU noe tilnærmet udelt positivt, men når overskuddet er borte, og de som opparbeidet overskuddet ser at gevinsten er privatisert og at EU sosialiserer utgiftene, blir det med et vanskeligere å forklare hvorfor dette er rettferdig. Mer billedlig: hvor var den europeiske solidariteten da Tyskland kunne hjelpe Hellas? Hvor var talene om solidaritet og Europas framtid da offentlige lønninger i Romania ble kuttet med en fjerdedel? Eller, ,hvordan har den sosiale freden på kontinentet utviklet seg?

Nå skal jeg selvsagt ikke triumfere her, eller antyde at Frivold mener at nordmenn er dumme/uopplyste. Årsskiftet 2002-2003 var situasjonen opp ned, med 70-30 i fordel for EU, og det betyr at halvparten av de som i dag er i mot like gjerne kan bli for igjen. I beste fall er prisen for Østutvidelsen og Euroen blitt såpass høy for de som har endret standpunkt at det å vandre tilbake blir en såpass stor personlig kostnad at nei'et forblir et nei. Vi sa nei i i '72 og nei i'94, og mens landet var EU-forisk for 7 år siden holdt vi oss unna ei ny avstemning. Derfor har vi unngått euroen, vi unngått Lisboatraktaten og vi har unngått massearbeidsledigheta som har satt seg fra Malaga til Tartu. Vi husker vel arrgumentete til Traktatstilhengerne, at Lisboatraktaten ville skape jobber? Nå, åtte måneder etter at den ble banket igjennom er det etterspørsel etter Lisboajobbene i Dublin.

Totalpakka som Norge må knytte seg opp mot skulle vi mot formoding og alle meiningsmålinger, er kanskje blitt for mjuk, og billig, når de økonomiske og sosiale realitetene skinner gjennom det syltynne forsøket på å skape en europeisk nasjonsfølelse.

Rachel Corrie

Da Palestinakonflikten for meg reint personlig er den nest viktigst frigjøringskampen (Forent Irland er jo sjølsagt det viktigste, for meg) akter jeg å la det bli den siste kommentaren etter den israelske piratvirksomheten i Middelhavet. Det største engasjementet mitt ligger betraktelig lengre nord, og det er også begrensa hvor mye en oppnår med å håpe og synse på noe som helst i Midtøsten. Så når en representant fra den enes konflikten nå interverer i den andre kan en nok si at ringen er sluttet. Og, når en av fredsskaperne fra Nord -Mairead Maguire- leder an et irsk skip alene mot Midtøstens farligste styrke er ikke annet enn symbolsk sterkt i tillegg. En som i 30 år har forsøkt å skape fred i Irland bringer nå den samme ånden mot Gaza. Håpløst -sikkert. Prisverdig -så absolutt. At det er irer -overasker meg ikke.

Om få timer vil Rachel Corrie, med elleve irske aktivister nå israelske farvann. Hva som skjer etter det er usikkert. At IDF vil angripe, selv om skipet går under irsk flagg, og følgelig er et EU-skip vil selvsagt ikke bety noe som helst (EU vil forresten aldri endre Midtøsten før Tyskland tar innover seg at de er et moralsk gissel). Israelske myndigheter har den forehåndsinnstillingen at dette er terrorstøttespillere. Det får stå på dem. Irer er sjeldent i ledtog med Ayatollahen, og er såpass innprintet med at det er John Bull som er fienden at de neppe ser noen grunn til å utrydde den jødiske staten, og dette gjelder nok også Maguire. Og de 10 andre ombord forøvrig.

Om i så fall det verste skulle skje: ubevæpna irske fredsaktivister har blitt skutt ned i forsvar av demokratiet av soldater som har vært på fremmed jord tidligere, og som et ikke navngitt engelsktalende land har erfart, konsekvensen blir sjeldent fredelige, dog fortjent. Muligens står studentene i Tel Aviv i morgen å vaier med flagg og roper "vi elsker hæren" igjen, men vi under grønt,hvit og oransje (og alle andre som i overført betydning er i samme båt) vet at så lenge kuler, plyndring av land og undertrykkelse er til stede er ikke the Butcher's Apron et beskytta varemerke.

God`s speed, Rachel Corrie, God`s speed.

(Det er ikke meininga å bli religiøs av dette. Men litt påvirket av irene blir en da alltid.)

The State of Narcissism

This was not a love boat,it was a hate boat.These were not peace activists, there were supporters of terrorism

Binyamin Netanyahu til Jerusalem Post, 3. juni 2010, og fortsetter med den obligatoriske:

but that the soldiers had had a right to defend themselves and their country.

...og med det er staten Israel i selvutnevnt krig med blant anna Mairead Corrigan, fredsprisvinneren sammen med Betty Williams fra 1976. Selvsagt, som den israelske statsministeren sier, er det høyteknologiske våpen fra Iran slike som Corrigan vil ta med seg fra Dundalk til Gaza. Sjølsagt. Men igjen, i den israelske statens øyne er vi tydeligvis alle jødehatere, og tydeligvis er de med en utvidet rettferdighetssans de største av dem, og slikt må jo atommakten beskytte seg mot.

Det eneste som trenger beskyttelse snart er den israelske staten mot sin egentlige fiende; seg sjøl.

Det kom aldri et skip til Gaza

Jeg gidder ikke lengre prøve å virke diplomatisk. Jeg kan tåle mye dritt fra Israel; spontane utkastelser av palestinere som har bodd samme sted i 60 år, herrefolksmentalitet til å bli kvalm av og bibelsk forståelse av rettferdighet. Jeg kan tåle å se palestinske oliventrær bli røska opp med rot for å bygge murer på okkupert land, angrep mot palestinske politistasjoner og fengsling av palestinske parlamentsmedlemmer. Systematiske og overlagte brudd på internasjonalrett derimot tåler jeg faen meg ikke. Om det er 9 eller 19 IDF heroisk har slaktet ned er likegyldig. Et enkelt individs død er tragisk, som Israel stadig viser til med egne før og etter bombene faller over Gaza, utover det, på den andre siden av vektskåla er det bare statistikk.

En bekjent av meg går stadig i strupen på meg fordi jeg sier at jeg forstår palestinerne når de kaster av sted det de har mot okkupasjonsmakten Israel. Hva har de tross alt og tape? Skutt i kamp, eller leve i fattigdom uten noen muligheter på 3. generasjon? Skal vi tro min bekjenskaps analyse ville Israel aldri ture frem mot palestinerne dersom de var som Gandhi, og drev ren ikke-voldsmotstand. I dag angrep Israel fredsaktivister i internasjonalt farevann som hvilket som helst andre sjørøvere og dreper tyrkere. Tyrkia, kanskje en av svært få venner Israel har internasjonalt. Og Israel åpner ild. Slikt behandler staten Israel sine venner, hvordan skal en da være fiende (som alle som snakker mot det Lovede land) og komme unna med livet?

Staten Israel viser seg som de krigsforbryterene de er. Israel forstår bare makt, og misbruk av den. Bård Vegard Solhjell sier at vi må bruke makt, og det er neimen ikke et år for tidlig. Vi kan anmelde Israel, og USA beskytter dem. Vi kan stemne dem, men ikke pokker om en eneste israeler noen setter sine bein i en internasjonal domstol annet enn som dommer. Først herjer de med alt som heter internasjonale lover, så fraskriver de seg ansvaret. Jeg gidder ikke mer, hvorfor i helvete skal omverdenen bare komme med de rutinemessige protestene, den staten lever alikevel bare i sin egne lille boble hvor den først og fremst skal ha sine egne premisser som førende, så seg selv, og så ta mest mulig verdighet fra de som allerede er blokkert, isolert, deplasert og snart internert. Jeg trodde jeg aldri skulle si det, men:

Israel, dere fortjener ikke fred.

Eurovision Trash Contest 2010

Bare så det er sagt: eneste grunnen for at jeg i det helettat gidder å bruke 3 timer en lørdagskveld på å se på middelmådig "musikk" som er glemt dagen etter på, og som aldri blir noe anna en et blaff noen uker på våren, er ene og aleine den bakenforliggende politikken. Og at det er sosialt. ESC er politikk, ikke musikk, bokstavlig talt. Mye kan det væra, musikk er en av tinga det ikke er. Det kan ikke væra det.

Vinneren:

Tyskland. Som i EU legger Tyskland premissene, og selv etter en begredelig 20. plass i Moskva, 23. plass i Beograd, 19. plass i Helsinki og delt 14. plass med Norge i Athen får landet være med, uten å måtte gå igjennom semifinalen som alle andre. Jeg har ingenting imot bidraget, men tross alt, la de ungjelde for tidligere år. Det samme med Storbritannia, Frankrike og Spania. Om seertall er viktigere enn "musikalsk kvalitet", om det finnes i dette konseptet overhode, er poenget borte.

Irland:

Som nevnt bryr jeg meg marginalt om musikken, og brukte mesteparten av tiden heller å irriterer meg over at den grafiske fremstillingen av Irland var skjenda av 6 manglende fylker i nordøst. Samtidig som Kypros, hvis (i likhet med førstnevnte) nordlige del er okkupert/besatt av en fremed makt, ble presantert som helt og udelt. Men likte nok uansett det irske bidraget best: kombinasjonen rødt hår og fløyter er en sikker vinner; og mer enn godt nok til å gruse UK, hvilket de gjorde.

Norge:

Vi sendte en identitetsløs balade fremført et titallsganger tidligere bare med litt forskjellige fløtepuser, som, når alt kommer til alt, OGSÅ er like. Muligens snittet i dressen endrer seg fra tilfelle til tilfelle, ellers håplaust. Jeg vil derimot ikke væra så alt for slem mot Solli-Tangen da han strengt tatt har blitt hausa opp av de som faktisk tror på ESC. Hvordan en sangstudent som over natta blir glorifisert og gitt ansvaret for den nasjonale stoltheten gjennom et intetsigende smil. Vi fikk som fortjent.

Israel:

Hva disse gjør i en europeisk konkurranse er et godt spørsmål, trolig er det bare paneuropeere som Herman van Rompey som kan gi et forsøk på ei kvalifisert forklaring på det.

Romania:

Alle artister som opptrer ikledd noe som kunne ha kommet rett fra Underworld-triologien har min fulle respekt.

Showet:

Nja. Stilig med arrangerte, spontanmobber som danset rundt, men det manglet på en måte noe karrakterdannende. Dog, økonomisk ved å la grupper få danse i hjemlandet og si at en skal "sheare the moment". Det er jo et sosialdemokratisk land vi lever i, følgelig deler vi. Dessuten får tyskera muligheten til å vise at de fremdeles kan å organisere massemønstringer som vekker internasjonal oppmerksomhet. Programlederne; det var litt pinlig når Nadia Hasnaoui ikke takka når poengannonsørene roste showet, til og med på norsk. Skyld på manglende samkjøring om dere vil NRK. Det tok seg dårlig ut. Dessuten var det feil by som fikk lov til å holde "folkefesten". Om verdensbyen Millstreet i Co. Cork kan arrangere det, da kan Bergen det også. Vi har finere omgivelser.

Konklusjon:

Middels flaut. Forventa resultater, litt synd på Moldova og enda litt mer synd på Romania. Gøy med Jimmy Jump. Danskene skal ha ros for å ha stilt opp med et paljettflagg, men Litauen var djupt savna. Dessverre var Aass' Halling litt lite smakende i anledningen, hvilket betyr at Haandbryggeriet får anbudet på underholdningen neste år.

OPPTØYER I BERGEN

Bergen (Reuters): Det herjer ville gatekamper i Bergen ved midnattstider onsdagkveld. Etter fadesen i Fyllingsdalen tok titusener av rødkledde til gatene, tente på bildekk og reiste barrikader på flere strategiske steder i sentrum og krevde Nilsens avgang.

De bergenske selvstyremyndighetene var representert på Varden Amfi ved Ministerpresident Hvitland og Kulturminister Benjamin Halakha, og ble eskortert i all hast til Flesland for å unngå den rasende mobben som synkront med sluttsignalet stormet Oasen Storsenter og brant dette ned. Urolighetene spredde seg ettersom Skyss/Tide transporterte den skuffede massen til sentrum. Allerede ved 22-tiden var Kronstad og Minde erklært som katastrofeområdet ettersom Brann Stadion ble lagt under beleiring.

I Sentrum holder regjeringsstyrkene stand på Bergenhus, og i følge våre utegående reportere er det bare Fjeldsiden, Sydnes og Møhlenpris bydeler som ikke er direkte berørt av kampene. Flere buekorps har sluttet seg til rødtrøyene på jakt etter Lars Moldestad og Roald Bruun-Hansen og krever at disse enten trekker seg umiddelbart ellers vil de bli fjernet med makt og tatt med midtfjords på Byfjorden med Beffen. I en kort kommentar under sammenstøtene i Strandgaten truet forsvarsminister Habsburg-Rieber von Cappelen med at dette ville få konsekvenser for oppviglerne, da derimot en av de nevnte oppviglerne tok han til siden for en muntlig disput og irettesetting hvor begrepet "Blø for klubben" ble definert på 10 mindre fordelaktige måter for ministeren og hans medsammensvorne. Etter dette har ingen av partene kommet med nye konsekvensutredninger.

Det gikk nå bra til sist!

På tredje omtelling, med advokater til stede, jeg vet ikke hvor mange timer etter Belfast West og Tyrone West, det Britiske valgets jevneste krets. Hun var etter etter første opptelling, likt på den neste...21304 stemmer mot 21300 stemmer og en fremgang på 7,3 %: Sinn Féin har med absolutt minst mulige margin sikra sitt 5de sete!

Michelle Gildernew, MP

Nummer 4 i boks.

Det er klart at mandatmessig blir det ikke noen nye republikanske kretser, dog, Newry & Armagh er og blir mørkegrønt, frem 0,6 % til 42 %. og tilbakegang hos SDLP.

Conor Murphy, MP

Ny fremgang.

I samme øyeblikk som det bekreftes at SDLP holder South Down får vi også bekrefta at Ulster Mid går til Sinn Féin i år også, med en fremgang på sterke 4,4, og øker forspranget til DUP betraktelig etter at sistnevnte går hele 9.1 % tilbake.

Martin McGuinness, MP, med 52 % av stemmene i Ulster Mid.

Skuffelse

Da har Foyle, Upper Bann og Belfast North i tur og orden gått til henholdsvis SDLP og DUP. Ikke helt det jeg hadde håpa på, men Alliance på bekostning av DUP i Belfast East er tross alt en seier for fredsprosessen. Ellers som den tilhengeren av den keltiske rand er det jo gledlig å se at Plaid Cymru går frem i Wales og Scotish National Party fram i Skottland.

Ned på jorda igjen.

Da blei det ikke noe republikansk Upper Bann, sørgelig nok. John O'Dowd gikk frem med 3,8% , Unionistene tilbake med 3,7 %, men, dessverre, fremdeles 4.000 stemmer opp til plass i Westminster. Men, SF'erne har nå gått frem med et snitt på 3,7 i to kretser. Det er sterkt. I Belfast West har Gerry Adams sikra seg plass. Igjen. "Bare" frem 1.1 %, til 71.1 %, og Ulsters sikreste sete.

Gerry Adams MP, solid stemmesanker.

Det som derimot får meg til å stråle enda mer: Peter Robinson, Democratic Unionist Party-leder er ute. Unionistlederen er pinadø ute av gamet. Slått av Alliance...av alle.

01:37

Første sete til Sinn Féin og første klare sete som ikke har gått til Labour etter de tre Sunderlandkretsene var fordelt. Konklusjon: Pat Doherty holder Tyrone West, har en margin på nærmere 11.000 stemmer på neste kandidat og går fram med nesten 4 %. Fremgang er fremgang, og fremdeles ikke klart i Upper Bann!

Pat Doherthy, MP.

Og så var det den store dagen

Da var det endelig valg i Storbritannia, og det er det jo knapt nok hvert fjerde år, så da må en pinadø bruke anledninga på å interessere seg. Valgkretser som veksler mellom rødt, blått, gult, grønt, litt lyseblått og oransje er tross alt moro; spesielt når vi får resultatet og med stor sansynlighet får et hengende parlament. Ikke det at min interesse primært ligger på selve fastlandet i Storbritannia; den nordre delen av naboøya er langt mer interessang i så måte.

Splitten hos unionistene gir nå nasjonalistene en mulighet til å ta et sete. Med nasjonalistene mener jeg selvsagt Sinn Féin som med litt flaks kan ta Upper Bann fra Democratic Unionist Party; og om framgangen fra tidligere år forstetter kan det bli tett med Sosialdemokratene i South Down. Dog, vi krysser fingrene for Upper Bann, tross alt, et hvert sete mindre for Unionistene er et sete mindre til de Konservative på den andre siden av vannet. Up' the Shinners, og snarlig regjeringskrise! Kommunevalget er jo ikke før til neste år, og før det hadde det gjort seg med ei valgvake til høsten.

Stygt Brennpunkt

Ser på Brennpunkt "Naken på nett" hvor politiet atter en gang bruker argumenterer for Datalagringsdirektivet som hvor mange barn som kunne ha vært reddet av direktivet. Så først vil jeg takke politiet, gjerne representert ved Knut Storberget: tusen takk for å sette meg i samme bås som pedofile! Varmer indelig å vite at fordi noen noen relativt åndssvake individer som fremfor alt trenger hjelp får lov til å undergrave enhver form for privatliv på nettet.

John Ståle Stamnes i Kripos sier at "Vi ser at overgriperne blir stadig mer kyniske for å lokke de unge til seg", og fortsetter med "Uten datalagring kan jobben som norsk politi kan gjøre sammenlignes med tomme politibiler langs E6. Vi har ikke noe responsapparat bak (...)". De som først og fremst er kyniske er politiet. Hvem nedprioriterer seksualforbrytelser? Hvor ofte er barns vitnemål fellene og likeverdig mot noen voksne? Hvilke saker er de forhåndsvis laveste straffeutmålingene? Dessuten, en skal ikke langt inn i politiets rekker før en forstår hvilket former for kriminalitet det er som prioriteres. Det er ikke den ovenfor nevnte formen. Det at påtalemyndighetene (og dermed også politiet) primært ser Datalagringsdirektivet som et verktøy til prioriterte forbrytelser er vel ikke helt utenkelig, og at det er behagelig å kunne fremstå som seriøse etterforskere av seksualforbrytelser OG at det er et prioritert emne. Spørsmålet blir da: om det er et prioritert område, og Datalagringsdirektivet er løsningen, hvordan oppklare den kriminaliteten i de nære rekasjonene? Kamera hjemme hos folk?

Irsk overløper

Sophia Myles, som først og fremst ble kjent for verden som den mytiske prinsessa Isolde av Irland, er tilbake på TV for første gang etter at Moonlight ble kanselert tilbake i årsskiftet 2008-2009. Isolde som historisk sett er den som får skylda for å ha forsura forholde mellom Irland og England for 1600 år sida har, i Sophias yndige form, nå gått i britisk eksil og skifta sida. Til MI5 (de samme som fikk en ny utgiftspost til vedlikehold av hovedkvarteret sitt i Belfast tidligere i uka). Ikke det at Spooks er den serien jeg kjenner mest til, internasjonalt sett er nok MI6 og mr. Bond betydelig mer kjent, og personlig kjenner jeg kun MI5 fra diverse feider med en ikke helt ukjent irsk skyggehær. Og nå skal Sophia i ilden og vi gleder oss: Sophia som ny, kvinnelig 007! At dette trulig ender med en større utgift på import av DVD-utgava av den 9de Spooks sesongen er en anna sak. Et evt forhold mellom Sophia Myles og Richard Armitage (rollemessig som personlig) håper vi derimot IKKE skjer mest på grunn av Scaramouche som trolig vil gi BÅDE MI5 og MI6 høyst taktiske utfordringer ved å holde henne ute av Storbritannia og på god avstand fra Sophia...

Uklar markering av 9. april

Solheimsviken, Bergen (TV2): Kaos og forundring preget makeringen av krigsutbruddet i Bergen, derfor er det først nå den seriøse media har kunnet rapportert fra situasjonen. Det ble rot med flagg, taler og opptil flere veteraner brøt ut og dannet sin egen minnestund på Bergenhus festning.

"Det var våre venner fra over havet som atter ga oss friheten. Venner og allierte gjennom historien, gjennom handel og kultur, som tok til våpen og befridde oss fra okkupasjonstyraniet våren for 65 år siden" var åpningen til ministerpresident Hvitland i sin første offentlige opptreden etter at selvstyremyndighetene konstituerte seg i mars. Aprilmorgenen var solfylt og et hundretalls tilhørere, etterkommere, overlevende og Skansen battaljon hadde møtt opp på minnesmerke på Solheim kirkegård. I talen vekta Hvitland foruten de historiske båndene mellom Bergen og kontinentet også de nye vennskapsbåndene mellom lokalbefolkningen og frigjørerne.

Her begynte fraksjoner av de oppmøtte og murre, og stille spørsmålstegn ved Hvitlands lojalitet. Dog, det var først da Hvitland med tårer i øynene og euforiske takter lovpriste den vekst verftnæringene i Bergen hadde opplevd, og hvordan Oslo aldri hadde kunnet viet Bergen så mye oppmerksomhet til byutviklingen og områdefornying som det det frigjørerne hadde kommet med "fra oven". Ikke bare var dette nasjonal frigjøring generelt, men samling spesielt. Her forlot Skansen battaljon og Tysklandsbrigaden åsedet og, etter lengre venting på 24-linjen ved Fjøsangerveien, tok seg inn til Bergenhus festning. Noe satt ut av motviljen fra tilskuerne oppdager nå Hvitland at hans 9. april-tale var forvekslet med 7. mai-talen, dette hindrert han derimot ikke å fullføre talen. De gjenværende tilskuere så heller ikke ut til å ta seg nevneverdig nær av forvekslingen, men troverdige kilder sier at det oppstod flere pinlige situasjoner under kransenedleggelsen da flere av kransene endte på steien til ridderkorsbærer major Klein.

Da BT tok kontakt med ministerpresidentens kontor rettet Hvitland seg selv og understreket at det var Marshall-hjelpen han siktet til, og ikke Royal Air Force, når det kom til byutviklingen i Bergen. Resten ønsket han ikke å ta stilling til.

Sjøslag i Bergen

Over: en illustrasjon av situasjonen kl 02:30. Røde innslag markerer Leeds' fulltreffere, blå Dublins fulltreffere. Grå områder under katigorisering.

BERGEN (NTB/NRK): Myndighetene i Bergen fikk ved midnattstider torsdag inn opplysninger om et eskalerende sjøslag. Det nystartede Royal Norwegian Scientific Socialization Company, en tenketank underlagt Royal Norwegian Correspondence Association, er observert i området på det aktuelle tidspunkt.

De forhenværende Leeds- og Dublinkorrespondentene la ut fra Hordaheimen i lovart, men til tross for liten tonnasje og forseilte luker inntok begge opptil flere bredsider utover kvelden. Selv om hverken Leeds eller Dublin fikk påbevist skader på skrogene var det klar slagside at de ankom en frihavn i C. Sundts gate og gikk i tørrdokk kl 04, fredag morgen. Havarikommisjonen var rask ute morgentimene 9. april for å få oversikt over sentrum, og kunne rask konstatere høy sjø og vrakrester i Strandgaten. Irlands ambassadør til Norge tar ikke ansvar for at Dublin nært forliste og påberopte seg Irland som flaggstat, og vil ikke en gang ha vrakpanten.

VALG VALG VALG VALG VALG VALG

Gorden Brown har nå sakt i fra; 6. mai i år er det åpnet for valg, to år etter at han tiltrådde og i all stilhet innsatte en belgisk bankmann over Elizabeth som overhode. Og vi gleder oss. Ikke fordi Labour kommer til å gjøre det bra, ikke fordi David Cameron med litt flaks er ny statsminister og langt mindre fordi BNP kanskje får sin første representant i Westminster, men fordi alt dette kan skje samtidig. Og med øyne utstudert hos institutt for sammenliknende politikk er dette det nærmeste en kommer ren ekstase på egenhånd. Det er jo tross ulidelig spennende å se grafer gå opp og ned, kakediagrammer som får større og mindre stykker, eller, min absolutte favoritt: kart over valgkretsene, her representert ved oversikta etter 2005 valget.

Spesielt i år er den store sjansen for et hung parliament, det vil si at det ikke finnes et klart flertallsalternativ. Sånn som det er nå trenger Cameron og Conservatives en fremgang på nærmere 7,5 % fra 2005 for å få en majoritet. Ikke praktisk, langt fra vanlig, direkte uvanlig faktisk. På motsatt side, Labour skal ikke gå mer enn drøykt 1,5 % før deres flertall ryker. Med andre ord: mye gøy i vente i starten av mai!

Frokosten dagen der på

Nesten ei uke etter den store dagen har nå bildene fra St. Patrickfestlighetene kommet meg i hende. Dessuten, som en person med respekt for de nasjonalesymboler, og med en utprega nasjonsbevist holdning til hva en uttrykker, markerer og framhever, var det nærmest en plikt til at en gjorde frokosten 18. mars til den mest nasjonsbeviste frokosten en har iløpet av et år. (Tross alt, langt flere "husker" dagen etter St Patrick betraktelig bedre enn St. Patrick-morgen. Kvelden derimot husker de færreste)

NO means: NO

55,6 %. Despite continuous demands for a renewed EU debate (read: a 3^rd referendum) from the pro-unionists and an enlarged Union: the people of Norway reject the so called European project with an even larger margin. A no means mostly, unless you are a part of the electorate of a member state within the union, NO. And, in the Norwegian case, this has been the opinion of a majority of the people since 2005. Why can’t this fact sink in within the ranks of the Labour Party and the Conservatives, bury this decade long feud and work with the parliamentary Union-sceptic minority within the framework of EFTA? This situation, where a majority of the party elites continues neglecting our legal veto right; continues the pressure to amend the constitution on the majority needed to cede sovereignty and the use of the party whip to implement any new EU directive is bloody useless. It’s just another reason to have contempt for Labour, Conservatives, Liberals (partly) and (just another reason) the Progressives. This is a serious democratic problem, and if the government don’t trust its own people when we voted against this in ’72 and ‘94, why should we trust them, if (may God forbid) we enter the Union, and they are the people to represent us? Why should Conservatives or Labour do a better job in Brussels facing the Union leadership on the other side of the table, if they are so damn afraid of disappointing them outside the Union? This is probably not the Zero Hour of the EU debate in Norway, but, and I hope, even though we during the next months risks to tarnish our postal system and put all our citizens under surveillance because some middle aged, suite dressed men in Brussels demanded it: this struggle should prove that it is people might make right, not the might of the resources held by 30,6 % on the top of the social hierarchy.

Happy Birthday, Sophia!

March 17th, is undoubted the Irish’s day, the 18th, however, is truly belonging to Sophia. And today, the person that gave life to Erika the Vamp, Lady Penelope, Kate, *blush* Islode...and Freya, of course, turns 30. 2009 has been a rather disappointing year for my favourite Brit, in terms of film appearances, but Sophia is still only 30, and potential like no other actresses I could name, so, Sophia; 2010 shall indeed become your year. In here address to the fans at sophiamyles.org she tells that’s she’s back in front of the camera (which I waited for since I bought Outlander in September), and what ells could I do than cross my fingers white and bite nails to my elbow? At least I hope to see her back on screen in something Hallam Foe-ish/Victorian-ish setting during the summer or autumn. Perhaps not too grown up, but, I kind of miss her. (It’s her birthday, I should be allowed to say such then) I’ll probably never meet her, never speak to her, or hug her, but I still adore her. And that will not change. It is some persons you really can’t explain the reason or depth in the way you look at a stranger, and Miss Myles is, I guess I could say, my own little (distance) crush. But, she makes me smile, that’s enough for me.

Happy birthday, and keep on shining.

XXX

Lá Fhéile Pádraig Sona Duit!

My friends; congratulations. Today, it's truely Ireland first, Ireland last, and Ireland above all. Let's dress up in an authentic Irish spirit, join the Diaspora, and bring the Guinness out! Everybody is a bit Irish today. And even though the time has past since I had my days at the Isle, I bring those days still with me. Escpecially today.

Go raibh maith agath,

Eirinn go Braugh

Btw: it's totaly (socialy) accepted to wear huge, green, unpractical lepperchauns hats today. But, not tomorrow!

Nytt fra Den (relativt) Demokratiske Folkerepublikken Korea

I en bulletin i dag rapporterer nordkoreanske Rodong Sinmun at "Folkerepublikkens Songunhær vil vise hverken nåde eller godvilje ovenfor angriperne". Dette i forbindelse med en amerikansk-sørkoreansk militærøvelse i området. Det heter seg videre at "Folkerepublikkens folk og forsvarspersonell, som setter sin nasjons verdighet og suverenitet over sine egne liv, virkelig skal lære de agressive amerikanske og sørkoreanske styrkene hvilken miserabel slutt de vil gå imøte dersom de våger å framprovosere en 2. Koreakrig".

Noen er litt mer direkte enn Jonas Gahr Støre i sine omtaler av omverdenen, og gjelder vel å sette ord på følelsene sine.

What the Hell did just happen?

OK, guys, normally I give a damn in football. However, as soon as anything concerning University College Dublin’s Blue Shirt Students (sic!), it’s something complete different. I know, it’s only the first matchday we have been through, however, how many times before have UCD been at the top of Eircom Leage, or made 3 goals in a single matc? Have no idea, probably never, but that’s history, now it is Airtricity Leage who’s the big Thing, and UCD is in the lead! Go Students!

OSCE TO COVER FRIDALEN POST-ELECTION

Bergen/Vienna (AP): A twelve men strong REACT squad surprised the former Dublin Correspondent at 4AM Thursday last. Due to his electoral ward, Fridalen 22 in the southern parts of Bergen, recently held its general election, and the Correspondent himself had up to several choices and determinations at his personal level, the Organization for Safety and Co-operation in Europe saw it necessary to certify the election’s free and fairness after accusations of election fraud and unusual high T-values. An encouraged Sinn Féin left Finnegan’s soon after.

The REACT (Rapid Expert Assistance and Co-operation Teams) questioned the Correspondent about several serious deviations, mainly on making up his personal choices. Following the OSCE election principles his choices where made during crowding, several rejections of opportunities and invalidation of ideas. The Correspondent unable to answer the team because of the NRK’s coverage of the Olympic Games was then left at his office as he refused to budge on any of the points made by the OSCE, stating that both the former Midland Correspondent, the Institute of Celto-Irish Affairs and “the guy at 326” were informed of the situation following the routines as expressed, described and illustrated in the Constitution. He then retreated to his tea.

The opposition, rather the potential opposition because of the flux in the parliamentary process, had addressed the OSCE in a paper with what they saw as serious fraud. The newly founded Vampyrrøsla, formerly known as the Vampire’s National Party led the meeting to address their concerns. The party leadership told the OSCE at their Party Office in a underworld-styled environment that they felt “slightly upset, and the decision of leaving us out a bit harsh and most unfortunate. We are against this intimidation”. On the question of their policies if the voters turned their way the General Secretary explained in a brief monologue “that’s not of your bloody concern, Daywalker. You see these fangs of mine? Huh, do you? We are going to turn those voters, bring order to the natural hierarchy, and reclaim both night and day, you, minion who dare to enter my Domain of Shaddows, will fear us! (A political advisor whispers to him) But we are fancying Vampire Rights though... reach a hand across community bounderies. And…vampire culture...stuff. We have made large contributions to the benefits of the Correspondent’s cultural life”. The Correspondent himself does not reject this fact.

Vampyrrøsla, was forced to change their name to New Norwegian following a ruling from the Election Commission, however, neither Sinn Féin (Irish) nor Vlaamse Liberalen (Belgian) or Parti bourgeois démocratique (Swiss) have been forced to do anything similar. The change of name did hence force a reprint of the ballot papers; however, the new papers did not reach the ballot booth in time for the Election Day, and effectively ended their participation. However, Vampyrrøsla’s main critique of the Election Day is the fact it was a DAY. No one from their underworld community, neither any of their candidates was able to reach the polling stations as the sun blocked the way. The Correspondent’s Office accepted, even endorsed, the roaring night life, but stated that such things as politics and elections had nothing past midnight to do. “The only election I accept whatsoever after midnight is those referendums who may be formed into a “yes” or a “no”, and following the EU principles a no is a delayed yes”, a emotional Correspondent addressed a by passer at Wesselstuen at 11PM Saturday last. This obstacle is looked at as one of the major oppressive tools used against the local vampire community, as the last years have given a rising identity for this gothic inspired minority, which could lead to a future representation. By now, however, the OSCE acknowledge, legitimating of this awaking tide and their incorporation in the social and political sphere is of utter importance. Any form of undead participation is highly unlikly.

The Election Committee have rejected the international efforts to push a re-election forward, as reports has shown possibilities for votes to the Vampyrrøsla (V) may become significant to push the majority in parliament, put two minor parties without representation and make 23PM to 4AM the best time of the day. Nobody have ever seen the vampires political platform, non of the governing parties nor opposition have any bonds to the party, and nobody have so far seen any reason for the party to exist. In a short comment a V candidate says “we have all the time in the world, we can wait, we are suckers! Uhm, wait…oh, well, you know what I’m trying to tell you”. So far the OSCE have placed a Mission to Fridalen with a 2 year mandate and free coffee/tea.

Sjølkritisk tankeeksperiment på Sydnesplassen!

Bergen: Kl 15.25 onsdag 10. februar gjennomførte Dublinkorrespondenten et utdanningsmessig radikalt tankeeksperiment utenfor UiBs kontroll. Det var en metafysisk doktrine som utløste dette oppsiktsvekkde opptrinnet.

Dublinkorrespondenten har i den senere tid blitt betraktelig mer intollerant, og skeptisk til akademias virke, og fikk følgelig opptil flere innsigelser iløpet av ukens filosofiforelesning. Det var et spørsmål fra salen vedrørende insentiver for økt produktivitet i differanseprinsippet som ga grobunn for opprøret da mann begynte å diskutere tankeeksperimentet "naturtilstanden: uten statens tilstedeværelse". En irritabel Dublinkorrespondent lot i frustrasjon over temaets eskalerende fjelltur pregede karakter et moteksperiment utformes: "Hvordan ville verden ha vært uten HF".

Konklusjonen ble todelt. 1) Bergen by ville få en ansiktsløftning, og 2) det ville bli få humanister igjen. Videre ville hverdagsfilosofien igjen ble forståelig, og en stor mengde irriterende individer ville ikke enger være tilgjengelig. Korrespondenten tok dog ut dissens på det sistnevnte punkte da han innså at han selv ville bli rammet av fraværet av HF da han per definisjon i inneværede Stortingsperiode er humanist, og bruker av HF sin kaffebar. Eksperimentet ble avsluttet ved at korrespondenten stilte seg kritisk til egen tilstedeværelse, og har bedt seg selv om utredning om egent verdigrunnlag.

Bilde over illustrerer lokaliseringen for tankeeksperimentet, men det skal understrekes at det er i rommene BAK treet, da korrespondenten ikke finner det formålstjenelig å følge med på forelesningene sine fra trær i februar måned.

Tilbakebetaling i Bergen.

Etter revisjon av de siste dagers utgifter kunne i går Dublinkorrespondenten bekrefte at det 22" Toshiba fjernsynsapparatet som han ervervet tordag var overpriset. Det innbetalte beløpet, pålydene kr 3.490, skulle egentlig ha vært kr 2.999. Mellomlegget, kr 491, ble ved 1830-tiden refundert av vakthavende på Wergeland med en oppriktig unskyldning. Den nyvunnene handlekraften tilegnes hybelnaboen på 326.

FrP i førersetet

Bergen (NRK Hordaland): Den politiske situasjonen ved Dublinkorrespondentens kontor i Fridalen er atter under kontroll. Etter en hektisk uke med nyvalg, opptøyer, dårlig brøyta fortau og forsovelser har Fremskrittspartiet tatt ledelsen og legger nå føringer for livet i Fridalen. Tegn til forbedring.

Etter at en lokal konsulent i Pahr-rapporten i kraftige ordelag bemerket den sittende SV/VL-regjeringens inkompetanse oppstod det en spontan regjeringskrise. Regjeringspartner Vlaamse Liberalen gikk etter at stemmene ble opptalt i oppløsning. Dette mye grunnet partiets mislykkede program for å få Norge inn i EU. I seg selv klarte partiet å fullføre denne delen av programmet, men da EU valgte å kaste Norge ut etter 3 dagers medlemskap i desember, var det ingen nåde fra elektoriatets side forrige lørdag.

Allerede kort tid etter at den nye FrP-administrasjonen inntok sine respektive plasser i regjeringskontoret, og en hissig Sinn Féin delegasjon skuffet trakk inn på Finnegan's, ble de første tegnene til forbedring observert. Lokalene til Dublinkorrespondenten har i rekordfart blitt utsatt for omfattende moderisering, forbruket har økt m,ed drøye 780 % på fire dager, og et femsifret beløp har blitt innvestert i utdanning. Allerede mandag forbedret de internasjonale forbindelsene seg da Dublin kalte opp Kontoret for å høre om en ny ekspedisjon var i emning.

Det er første gang siden 2005 at de borgelige sitter med makten på Kontoret, og dette ble feiret med omfattende liberalisering i alkoholpolitikken i forbindelse med Kvarterets åpning. Ingen er sålangt fysisk skadet.

Peace in our time?

Etter mer 9 dager kontinuerlige forhandlinger i Hillsborough Castle i county Down; etter at nesten halve parlamentsgruppa til Democratic Unionist Party forkastet traktatsutkastet; etter at mrs Robinson forkastet sin kristne tro og bedrev utukt: vi har fått en bindene avtale i Nord. Med tilslutning fra alle partier av betydning. Det jeg prater om er sjølsagt avtalen i Belfast som sikrer overføringa av politi- og justismyndigheter fra Westminister og over Irskesjøen til Stormont.

Hvorfor er dette så stort, i alle fall for de involverte parter i Irlands nordøstre hjørne? Enkelt sakt: det er her kimen til de siste 40 års fiendskap har vært. I Mars 1972, kort tid etter Bloody Sunday, ble hele det nordiske parlamentet suspandert på ubestemt tid. Året etter ble parlamentet for Nord-Irland avskaffet. På det tidspunktet hadde provinsen gjennomgått vel 3 år med juridisk kaos og borgerkrig, hvor kampen hovedsaklig dreide seg om Orangeordenens rett til å marsjere, mens Borgerrettsmasjene ble møtt med soldater, internering og angrep fra både protestantisk politi som loyalist mobber. Nå, godt og vel 41 år etter slaget om Bogside skal nå Republikanere og Unionister dele det juridiske ansvaret i Stormont. Institusjonelt betyr det at irer for første gang siden 1922 får full medbestemmelse i juridiske anliggener nord for grensa.

Derfor er det intet mindre enn progressivt at hardliner (og forsmådd ektemann) Peter Robinson (DUP) hvis partifeller tidligere heller ville kanselere fredsavtalene fra 1998 og 2006 enn å sitte i samme regjering som Sinn Féin, nå ønsker å jobbe for "en administrasjon som alle kan identifisere seg med". Avtalen som i går ble spikret fast og presantert av Robinson, Martin McGuinness (SF), Mark Durkan (SDLP) og henholdsvis den irske og britiske statsministeren, går i hovedsak ut på at det innen mai i år vil bli etablert et nordirsk justisdepartement. En naturlig følge av dette er også utnevnelsen av en ny justisminister. En slik post er i seg selv ikke kontroversiell, men partitilhørigheta til han eller henne som vil ta dette setet er desto mer omstritt. I sannheta er det umulig å få noen fra de to største partiene på begge sider til å ta plass, uten at den andre blokka vil slå seg vrang. Unionistene vil anse en Republikaner som en trussel mot Orangeordenen, mens en Republikkaner vil lett kunne beskylde en hardline Unionist for å sabotere prosessen ved å halvhjerta inneha en possisjon de i utgangspunktet var imot. Løsningen, her som resten av dokumentet, er omfattende kompromier.

For det første: justisministeren blir etter all sansynlighet David Ford. Noter navnet. Ford er en britisk født økonom utdanna ved Queen's College i Belfast, som først bosatte seg permanent i 1969, og har de senere årene vært partileder i Alliance. Tradisjonelt har Alliance vært det partiet de færreste har sett eksistensgrunnlaget for. Imotsettning til de andre partiene er Alliance nøytral i spørsmålet om Nord skal gjenforenes med sør eller forbli britisk, og søker løsninger på tvers av skillelinjene. Til nå har de ikke deltatt i samarbeidsregjeringa, men nå, helt over natta er de trolig blitt innehaver av den viktigste ministerposten. Samtidig som ministerposten i første omgang IKKE går til noen av blokkene, kan dette, om ikke anna, væra et utmerka forhandlingskort i fremtida. Den andre biten ved at justis- og politimyndighetene nå svarer til Stormont er at vi får en sivil justiskansler (Attorney General). Altså, en fast, ikkevalgt, håndhever av paragrafene. Noe sapolitisk er strengt tatt noe det er mangelvare på der oppe.

Stridens kjerne, hvis nær knekte forhandligene tidligere i uka har vært marsjene. Eller mer presist: Orangeordenens rett til å feire Willhelms seier over James ved å marsjere gjennom katolske bydeler. Denne biten vil bli løst ved at det nedsettes et 6-medlemmersstort råd som ene og alene skal ta for seg paradene, hvor det legges vekt på at det skal finnes lokale løsninger på emnet. Lokale løsninger på nasjonale spørsmål med andre ord. Andre liknende løsninger er at det skal opprettes et råd for å forbedre samarbeidet internt i regjeringa, og et anna råd, styrt av nestformennene i Sinn Féin og DUP, skal ta for seg de sakene regjeringa ikke har funnet løsninger, politisk sett, her under reformeringa av skolevesenet.

Politisk sett er nok Sínn Féin den største seierherren, siden de har lagt mye av sin prestisje, både nord og sør for grensa, i å fremstå som ansvarlige, og ikke et vedheng til det fhv IRA. Om en ser stort på det er nok først og fremst provinsen som helthet. På republikansk side kan en slik avtale underminere hele grobunden for ytterliggående grupperinger, som er betydelig mindre disiplinerte og ideologisk skolert som IRA i sin tid var. Nord har blitt betraktelig mer autonomt med denne avtalen, så sånn sett viser Sinn fein ovenfor sitt gamle grunnfjell at de fremdeles er hengitt til det forente Irland. På unionistisk side er Jim Allister i Traditional Ulster Voice blitt stemma til de misfornøyde, de som hater tanken på å dele makta med katolikkene, og kan tjene mye på kritikken av DUP. Derfor er det en yterligere fragmentering av unionisten og en forenig av republikanerne vi kan ha sett starten av. 40 år med uvisshet derimot, det ser vi slutten på.

Bloody Sunday: the Day Innocent Died

En skal ikke tåle så indelig vel den urett som ikke rammer en selv. Derfor husker jeg denne dagen. Ikke bare fordi den symboliserer de britiske overgrepene mot Irland oppgjennom århundrene, men fordi på denne dagen - 30. januar 1972 - ble de som ville bli hørt, de som ville ha slutt på undertrykkelsen, de som ba om noe så enkelt som grunnleggende rettigheter møtt med kuler. Kuler fra den samme regjeringen som den 22. januar -8 dager tidligere- ble tatt opp det EU.

14 personer døde den dagen. Gerald Donaghey, John Duddy, Hugh Gilmour, Michael Kelly, Kevin McElhinney og John Young var mindreårige. Fem ble skutt i ryggen. Dette var den IRA-trusselen den britiske hæren gikk utifra de stod ovenfor. At hverken Edward Heath, Harold Wilson, James Callaghan, Maggie Thatcher eller John Major fikk til å sette ned en objektiv granskningskommissjonn er bare nok et bevis for den stigmatiseringen det katolske samfunnet har blitt utsatt for opp til de virkelige fredsforhandlingene kom til i 1998 og 2002.

Vi bør så lenge som mulig unngå væpnet konfrontasjon. Dessverre for "de seks fylkene" ga Bloody Sunday disse ingen andre reelle muligheter. Om ubevæpna demonstranter blir møtt av CS-gass, kuler og piggtråd, hva står igjen å gjøre? Storbritannia ville bli kvitt en fiende, derfor fikk IRA sin største moralske og legitime boost noen sinne denne dagen på vinteren i '72. For å bruke Inger Hagerups ord:

De brendte våre gårder.

De drepte våre menn.

For hver som gikk i døden,

står tusener igjenn.

Står tusen andre samlett

i steil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Det var det som skjedde den dagen i Derry. Derfor skal vi huske den dagen 14 personer mistet livet i en våpenløs kamp mot vold og barbari. For hver av dem som forblødde i Sackville Street, skal flerfoldige bære arven videre, og flerfoldige fortsette og masjere. Vi skal aldri glemme. Uansett hvor i verden det må være.

Ingen hvile før orange og grønt og Nord og Sør er gjenforent.

Tiocfaidh ár lá

Stand my Ground.

Dedikert til de situajonene i livet hvor en siste skanse virker ganske betryggende. Om det er tilsikta eller ikke fra de som står rundt, og om det er forbredt eller ikke fra de omringende spiller ingen rolle. Om det i utganskpunktet ikke skulle være noe av betydning som finner sted, men til slutt blir en øye til øye situasjon, er irrelevant. Når en slik fandenivoldsk stemning griper en og en tar stand mot så vel indre som ytre trussler, er det kanskje til et slik symfoni at alt avgjøres. Det eneste som betyr noe er at akkurat i dette ene øyeblikket hvor skyene legger seg tett over valen, hvor slusene åpnes og alt tørner sammen i en hva som kan være en serie av underganger. Det er det øyeblikket, når alt er over, at en merker at en lever. På en eller annen måte.

Within Temptation: Stand my Ground

I can see when you stay low

nothing happens

Does it feel right?

Late at night

things I thought I'd put behind me

haunt my mind

I just know there's no escape now

once it's set its eyes on you

but I won't run, have to stare it in the eye

Stand my ground, I won't give in

No more denying, I gotta face it

Won't close my eyes and hide the truth inside

If I don't make it, someone else will

Stand My Ground

It's all around

getting stronger, coming closer

into my world

I can feel

that it's time for me to face it

can I take it?

Though this might just be the ending

of the life I held so dear

but I won't run, there's no turning back from here

Stand my ground, I won't give in

No more denying, I gotta face it

Won't close my eyes and hide the truth inside

If I don't make it, someone else will

Stand My Ground

All I know for sure is I'm trying

I will always stand my ground

Stand my ground, I won't give in (I won't give in)

I won't give up (I won't give up)

no more denying, I got to face it

won't close my eyes and hide the truth inside

if I don't make it, someone else will

Stand my ground, I won't give in

No more denying, I gotta face it

Won't close my eyes and hide the truth inside

If I don't make it, someone else will

Stand My Ground.

On the Irish democracy

Alarming numbers have been found, which could imply eighter the Irish population's total lack of interst in politics, even at the very basic level or the Fianna Fáil led government's utter rejection of the electoriat.

If correct, numbers from the IFES Election Guide proves that no citizens of the Republic of Ireland are entitled to vote what so ever. The exact number - 0 - is bringing the Emerald Isle to the bottom of the list of registered voters, even behind the Vatican City, where the 180-member College of Cardinals elects the head of State (Church). The Irish Taoiseach, Brian Cowen, have not yet delivered an comment on the issue. If the estimates to the IFES is correct the next Irish election will bring fewer suprises than a regular parliamentary election in North Korea.

Beskrivende ord

Etter å ha grublet over tilværelsen den siste måneden har jeg endelig kommet frem til en stemning som er ganske så beskrivende for undertegnede. Jeg får bare si som Kate (Sophia Myles) sier til Hallam, hennes litt ustabile beundreren med i overkant stort ødipuskompleks, når han kritiserer livsførselen hennes:

"Sometimes I want sweet, sometimes I want sour. Sometimes I don't know what I want"

Miljøtiltak...på bergensk

Kjøreforbudet som Bystyret opphevet etter et døgn har bevist en ting, og det er at Høyrepolitikk i all hovedsak går ut på å reparere og vise handlekraft i stedet for å fjerne årsakene til problemet. Ved å løfte på kjøreforbudet under påskudd at det ikke lenger er en helsemessig uforsvarlig å slippe folk ut i bylufta er forsåvidt juridisk sett grunn god nok; men reguleringa har ikke endret brukermønstret til bilistene. Bergenspressa kunne her om dagen gledlig konstatere at det var 1.000 færre biler som passerte første dag etter at krisetiltakene ble igangsatt, men samtidig at det var 7.000 flere passeringer i bomringen enn på tilsvarende dag i 2008.

Men, hva annet kan en vente fra en by hvor samferdselstiltakene de siste tiårene har vært å bygge en ny etasje på Bystatsjonen eller parkeringshus ved Grieghallen og Klosteret? Det at kapasiteten på disse halveres er glimrende, gratisbussene er glimrende, nå: subsidier bussbillettene. Og på sikt gjør noe med byplanleggingen. Slik som det er nå er det for praktisk med bil, i tillegg til at mange er for late til å endre vaner om en får velge fritt, regulering må til. Få barnehagene tettere rundt boligområdene, få direktebusser mellom boligområdene og arbeidsstedene, og få større tilbud til bydelene. Ikke det at jeg skal være en forståsegpåer, ikke det at jeg har veldig stor tru på bedre miljø heller, men jeg er en stor tilhenger av estetiske grep. Bergen er for fin til å støve ned.

Moonlight verus True Blood

Da årets første innlegg skal skrives synes jeg det blir riktig å starte, om ikke med ei oppsumering, så i alle fall med en gjenomgang av hva det gikk i i 2009. Temlig ofte gikk det i vampyrer, to store serier har gjort seg gjeldene, Moonlight, med den alltid så bedårende Sophia Myles, og True Blood, som ikke trenger noen videre introduksjon, da den allerede har blitt i overkant allmenn. Uansett, vampyrer er sympatiske vesner de også, så her kommer min særdeles uhøytidlige sammenlikning/bedømming av årets blodtrykk hevere.

Hovedrolle 1: Mick St. John vs Bill Compton

Mick er den sympatiske, Bill den tøffe. Ikke det at Mick er ei pingle, det er han ikke, men sammenlikna med Bill blir han kanskje litt for husvarm? Det som gjør Mick tøff er jo at mannen er privatetterforsker (for det meste i fast arbeid med og uten Beth), motparten Bill er for alt vi vet arbeidsledig, så kanskje det er derfor han anskaffet seg Sookie, så han slipper å sitte på Merlott’s å trøstedrikke True Blood aleine? Så, hvor rart den enn høres ut (ikke for å stigmatisere de avhengig av sosialstønad) trur nesten jeg må gå for sistnevnte. Bill prater morsomt, er mørk og (ufrivillig) vittig. I alle fall, første poeng til Bon Temps: Moonlight – True Blood 0:1

Hovedrolle 2: Beth Turner vs Sookie Stackhouse

Sookie, you know, you suck! Which is a kind of funny, ‘cause..YOU DO REALY SUCK…and your not even a vampire. Up Sophia, Up Beth! Her er det ikke en gang en reel konkurranse. Moonlight – True Blood 1:1

Kompisen: Josef Konstan vs Eric

Hm, skal vi se. Josef, mannen som omvender bestevennen for å redde dama, spiller poker med innholdet til Blodbanken og noen fantastiske venner mot Eric. Eric bleiker håret og driver en ytterst suspekt nattklubb i bushen. Det at han er en tvers igjennom drittsekk som har blitt litt for høy på pæra hjelper heller ikke. Moonlight – True Blood 2:1

Omgivelsene: Los Angeles vs Louisiana
I statsvitenskaplige termer er dette sentrum mot periferien. LA-vampene bor stilig, garderoben er *host* til å strebe etter og det lokale tribunalet virker direkte organisert i forhold til det Eric kaller sammen der ute i nærheta av Shrevesport. Det at Bon Temps er bebodd av individer som i mindre grad har blitt eksponert for det bredere spekter av sosialiseringsprosessene og som aldri har hatt visjoner om å ekspandert sitt vokabular, hjelper ikke stort heller. Dog, det er en rufsete sjarme over det perifere, tilbakelente og løsslupne. Idealistisk sett vinner Bon Temps. Moonlight – True Blood 2:2

Forholdene: Beth & Mick vs Sookie & Bill

Det er noe bedårende over Beth og Mick i de 16 episodene de begge egentlig vil veldig mye, sjøl om trans-mortale forhold i bestefall er kompliserte, hjalp ikke trekantdramaet med Morgan/Coraline mye på. På motsatt side er Sookie og Bill i utgangspunktet like bedårende, men Sookie er nå i stand til å irritere på seg en stein. Eksplisitte detaljer i forholdet, som får Beth og Mick til å virke direkte kjedlige, absolutt, men Sookie ødelegger jo dette med all virringa frem og tilbake. De to første synes du synd på, de to siste… nei. Moonlight – True Blood 3:2

Seriestil: Krim vs sosialrealisme.

Jeg har aldri vært noen stor fan av krim, og er en dertil større tilhenger av sosialrealismen (ingen grunn til å innbile seg at livet er noe annet enn det det er). Dog, sjøl om realismen tar seg veldig bra ut på skjermen er det noe med Moonlightstilen som tiltrekker mer. Moonlight – True Blood 4:2

Vampyrene:

Det er fysisk sett ikke veldig store forskjellen på disse, med unntak ar True Blood-versjonen har kommet ut av kista, evt åpna kista for offentlig innsyn. Den største forskjellen virker å være at i Moonlight er vampyrene betydelig mer avslappet på egne vegne. I True Blood er de i større grad dyriske og følger, la oss kalle det, litt mindre raffinerte koder enn i Los Angeles. Moonlight-vampene vet tydeligvis at de er naturlig kule, og trenger ikke å bevise det for omverdenen. Moonlight – True Blood 5:2

Omgangskretsen:

Her er det reint bord for True Blood. Jessica har rødt hår… og..hvordan kan en ikke like noen som setter i gang ungdomsopprøret samtidig som hun får høggtenner og blir udødlig? Jessica, Jessica, Jessica! Også Hoyt da (potensiell konkurrent? *kremt*). Lafayette, Sam, Tara, og tross alt, gjengen rundt Eric på Fangtasia. Og alle disse merkelige individene som en finner under det som er av rotvelt mellom Mississippis vestre bredd og Texas østrgrense. Moonlight – True Blood 5:3

Stemning:

Moonlight er strengt tatt en ganske koselig. Beth smiler, Mick smiler, Beth gråter og Mick trøster. Så noen tragiske hendelser, og så litt stilig etterforskning. True Blood er usminka, og blodig, og helt ærlig gjør det meg ingenting. Kanskje litt i overkant kristne, men stemningsmessig er det faktisk de støvete gatene og mørke sideveier i Louisiana som frister mest. Med mindre jeg ikke kan ta inn i leiligheta til Mick (om Scaramouche ikke allerede har annektert den). Moonlight – True Blood 5:4

Resultat:
Moonlight vinner!