lørdag 30. januar 2010

Bloody Sunday: the Day Innocent Died


En skal ikke tåle så indelig vel den urett som ikke rammer en selv. Derfor husker jeg denne dagen. Ikke bare fordi den symboliserer de britiske overgrepene mot Irland oppgjennom århundrene, men fordi på denne dagen - 30. januar 1972 - ble de som ville bli hørt, de som ville ha slutt på undertrykkelsen, de som ba om noe så enkelt som grunnleggende rettigheter møtt med kuler. Kuler fra den samme regjeringen som den 22. januar -8 dager tidligere- ble tatt opp det EU.

14 personer døde den dagen. Gerald Donaghey, John Duddy, Hugh Gilmour, Michael Kelly, Kevin McElhinney og John Young var mindreårige. Fem ble skutt i ryggen. Dette var den IRA-trusselen den britiske hæren gikk utifra de stod ovenfor. At hverken Edward Heath, Harold Wilson, James Callaghan, Maggie Thatcher eller John Major fikk til å sette ned en objektiv granskningskommissjonn er bare nok et bevis for den stigmatiseringen det katolske samfunnet har blitt utsatt for opp til de virkelige fredsforhandlingene kom til i 1998 og 2002.

Vi bør så lenge som mulig unngå væpnet konfrontasjon. Dessverre for "de seks fylkene" ga Bloody Sunday disse ingen andre reelle muligheter. Om ubevæpna demonstranter blir møtt av CS-gass, kuler og piggtråd, hva står igjen å gjøre? Storbritannia ville bli kvitt en fiende, derfor fikk IRA sin største moralske og legitime boost noen sinne denne dagen på vinteren i '72. For å bruke Inger Hagerups ord:

De brendte våre gårder.
De drepte våre menn.
For hver som gikk i døden,
står tusener igjenn.

Står tusen andre samlett
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Det var det som skjedde den dagen i Derry. Derfor skal vi huske den dagen 14 personer mistet livet i en våpenløs kamp mot vold og barbari. For hver av dem som forblødde i Sackville Street, skal flerfoldige bære arven videre, og flerfoldige fortsette og masjere. Vi skal aldri glemme. Uansett hvor i verden det må være.

Ingen hvile før orange og grønt og Nord og Sør er gjenforent.

Tiocfaidh ár lá

torsdag 28. januar 2010

Stand my Ground.

Dedikert til de situajonene i livet hvor en siste skanse virker ganske betryggende. Om det er tilsikta eller ikke fra de som står rundt, og om det er forbredt eller ikke fra de omringende spiller ingen rolle. Om det i utganskpunktet ikke skulle være noe av betydning som finner sted, men til slutt blir en øye til øye situasjon, er irrelevant. Når en slik fandenivoldsk stemning griper en og en tar stand mot så vel indre som ytre trussler, er det kanskje til et slik symfoni at alt avgjøres. Det eneste som betyr noe er at akkurat i dette ene øyeblikket hvor skyene legger seg tett over valen, hvor slusene åpnes og alt tørner sammen i en hva som kan være en serie av underganger. Det er det øyeblikket, når alt er over, at en merker at en lever. På en eller annen måte.

Within Temptation: Stand my Ground

I can see when you stay low
nothing happens
Does it feel right?

Late at night
things I thought I'd put behind me
haunt my mind

I just know there's no escape now
once it's set its eyes on you
but I won't run, have to stare it in the eye

Stand my ground, I won't give in
No more denying, I gotta face it
Won't close my eyes and hide the truth inside
If I don't make it, someone else will
Stand My Ground

It's all around
getting stronger, coming closer
into my world

I can feel
that it's time for me to face it
can I take it?

Though this might just be the ending
of the life I held so dear
but I won't run, there's no turning back from here

Stand my ground, I won't give in
No more denying, I gotta face it
Won't close my eyes and hide the truth inside
If I don't make it, someone else will
Stand My Ground

All I know for sure is I'm trying
I will always stand my ground

Stand my ground, I won't give in (I won't give in)
I won't give up (I won't give up)
no more denying, I got to face it
won't close my eyes and hide the truth inside
if I don't make it, someone else will

Stand my ground, I won't give in
No more denying, I gotta face it
Won't close my eyes and hide the truth inside
If I don't make it, someone else will
Stand My Ground.

mandag 18. januar 2010

On the Irish democracy

Alarming numbers have been found, which could imply eighter the Irish population's total lack of interst in politics, even at the very basic level or the Fianna Fáil led government's utter rejection of the electoriat.


If correct, numbers from the IFES Election Guide proves that no citizens of the Republic of Ireland are entitled to vote what so ever. The exact number - 0 - is bringing the Emerald Isle to the bottom of the list of registered voters, even behind the Vatican City, where the 180-member College of Cardinals elects the head of State (Church). The Irish Taoiseach, Brian Cowen, have not yet delivered an comment on the issue. If the estimates to the IFES is correct the next Irish election will bring fewer suprises than a regular parliamentary election in North Korea.

Beskrivende ord

Etter å ha grublet over tilværelsen den siste måneden har jeg endelig kommet frem til en stemning som er ganske så beskrivende for undertegnede. Jeg får bare si som Kate (Sophia Myles) sier til Hallam, hennes litt ustabile beundreren med i overkant stort ødipuskompleks, når han kritiserer livsførselen hennes:


"Sometimes I want sweet, sometimes I want sour. Sometimes I don't know what I want"

søndag 17. januar 2010

Miljøtiltak...på bergensk

Kjøreforbudet som Bystyret opphevet etter et døgn har bevist en ting, og det er at Høyrepolitikk i all hovedsak går ut på å reparere og vise handlekraft i stedet for å fjerne årsakene til problemet. Ved å løfte på kjøreforbudet under påskudd at det ikke lenger er en helsemessig uforsvarlig å slippe folk ut i bylufta er forsåvidt juridisk sett grunn god nok; men reguleringa har ikke endret brukermønstret til bilistene. Bergenspressa kunne her om dagen gledlig konstatere at det var 1.000 færre biler som passerte første dag etter at krisetiltakene ble igangsatt, men samtidig at det var 7.000 flere passeringer i bomringen enn på tilsvarende dag i 2008.
Men, hva annet kan en vente fra en by hvor samferdselstiltakene de siste tiårene har vært å bygge en ny etasje på Bystatsjonen eller parkeringshus ved Grieghallen og Klosteret? Det at kapasiteten på disse halveres er glimrende, gratisbussene er glimrende, nå: subsidier bussbillettene. Og på sikt gjør noe med byplanleggingen. Slik som det er er det for praktisk med bil, i tillegg til at mange er for late til å endre vaner om en får velge fritt, regulering må til. Få barnehagene tettere rundt boligområdene, få direktebusser mellom boligområdene og arbeidsstedene, og få større tilbud til bydelene. Ikke det at jeg skal være en forståsegpåer, ikke det at jeg har veldig stor tru på bedre miljø heller, men jeg er en stor tilhenger av estetiske grep. Bergen er for fin til å støve ned.

mandag 4. januar 2010

Moonlight verus True Blood

Da årets første innlegg skal skrives synes jeg det blir riktig å starte, om ikke med ei oppsumering, så i alle fall med en gjenomgang av hva det gikk i i 2009. Temlig ofte gikk det i vampyrer, to store serier har gjort seg gjeldene, Moonlight, med den alltid så bedårende Sophia Myles, og True Blood, som ikke trenger noen videre introduksjon, da den allerede har blitt i overkant allmenn. Uansett, vampyrer er sympatiske vesner de også, så her kommer min særdeles uhøytidlige sammenlikning/bedømming av årets blodtrykk hevere.


Hovedrolle 1: Mick St. John vs Bill Compton
Mick er den sympatiske, Bill den tøffe. Ikke det at Mick er ei pingle, det er han ikke, men sammenlikna med Bill blir han kanskje litt for husvarm? Det som gjør Mick tøff er jo at mannen er privatetterforsker (for det meste i fast arbeid med og uten Beth), motparten Bill er for alt vi vet arbeidsledig, så kanskje det er derfor han anskaffet seg Sookie, så han slipper å sitte på Merlott’s å trøstedrikke True Blood aleine? Så, hvor rart den enn høres ut (ikke for å stigmatisere de avhengig av sosialstønad) trur nesten jeg må gå for sistnevnte. Bill prater morsomt, er mørk og (ufrivillig) vittig. I alle fall, første poeng til Bon Temps: Moonlight – True Blood 0:1

Hovedrolle 2: Beth Turner vs Sookie Stackhouse

Sookie, you know, you suck! Which is a kind of funny, ‘cause..YOU DO REALY SUCK…and your not even a vampire. Up Sophia, Up Beth! Her er det ikke en gang en reel konkurranse. Moonlight – True Blood 1:1



Kompisen: Josef Konstan vs Eric

Hm, skal vi se. Josef, mannen som omvender bestevennen for å redde dama, spiller poker med innholdet til Blodbanken og noen fantastiske venner mot Eric. Eric bleiker håret og driver en ytterst suspekt nattklubb i bushen. Det at han er en tvers igjennom drittsekk som har blitt litt for høy på pæra hjelper heller ikke. Moonlight – True Blood 2:1

Omgivelsene: Los Angeles vs Louisiana
I statsvitenskaplige termer er dette sentrum mot periferien. LA-vampene bor stilig, garderoben er *host* til å strebe etter og det lokale tribunalet virker direkte organisert i forhold til det Eric kaller sammen der ute i nærheta av Shrevesport. Det at Bon Temps er bebodd av individer som i mindre grad har blitt eksponert for det bredere spekter av sosialiseringsprosessene og som aldri har hatt visjoner om å ekspandert sitt vokabular, hjelper ikke stort heller. Dog, det er en rufsete sjarme over det perifere, tilbakelente og løsslupne. Idealistisk sett vinner Bon Temps. Moonlight – True Blood 2:2

Forholdene: Beth & Mick vs Sookie & Bill

Det er noe bedårende over Beth og Mick i de 16 episodene de begge egentlig vil veldig mye, sjøl om trans-mortale forhold i bestefall er kompliserte, hjalp ikke trekantdramaet med Morgan/Coraline mye på. På motsatt side er Sookie og Bill i utgangspunktet like bedårende, men Sookie er nå i stand til å irritere på seg en stein. Eksplisitte detaljer i forholdet, som får Beth og Mick til å virke direkte kjedlige, absolutt, men Sookie ødelegger jo dette med all virringa frem og tilbake. De to første synes du synd på, de to siste… nei. Moonlight – True Blood 3:2

Seriestil: Krim vs sosialrealisme.

Jeg har aldri vært noen stor fan av krim, og er en dertil større tilhenger av sosialrealismen (ingen grunn til å innbile seg at livet er noe annet enn det det er). Dog, sjøl om realismen tar seg veldig bra ut på skjermen er det noe med Moonlightstilen som tiltrekker mer. Moonlight – True Blood 4:2

Vampyrene:

Det er fysisk sett ikke veldig store forskjellen på disse, med unntak ar True Blood-versjonen har kommet ut av kista, evt åpna kista for offentlig innsyn. Den største forskjellen virker å være at i Moonlight er vampyrene betydelig mer avslappet på egne vegne. I True Blood er de i større grad dyriske og følger, la oss kalle det, litt mindre raffinerte koder enn i Los Angeles. Moonlight-vampene vet tydeligvis at de er naturlig kule, og trenger ikke å bevise det for omverdenen. Moonlight – True Blood 5:2


Omgangskretsen:

Her er det reint bord for True Blood. Jessica har rødt hår… og..hvordan kan en ikke like noen som setter i gang ungdomsopprøret samtidig som hun får høggtenner og blir udødlig? Jessica, Jessica, Jessica! Også Hoyt da (potensiell konkurrent? *kremt*). Lafayette, Sam, Tara, og tross alt, gjengen rundt Eric på Fangtasia. Og alle disse merkelige individene som en finner under det som er av rotvelt mellom Mississippis vestre bredd og Texas østrgrense. Moonlight – True Blood 5:3


Stemning:

Moonlight er strengt tatt en ganske koselig. Beth smiler, Mick smiler, Beth gråter og Mick trøster. Så noen tragiske hendelser, og så litt stilig etterforskning. True Blood er usminka, og blodig, og helt ærlig gjør det meg ingenting. Kanskje litt i overkant kristne, men stemningsmessig er det faktisk de støvete gatene og mørke sideveier i Louisiana som frister mest. Med mindre jeg ikke kan ta inn i leiligheta til Mick (om Scaramouche ikke allerede har annektert den). Moonlight – True Blood 5:4


Resultat:
Moonlight vinner!