Brad Pitt, et hedelig unntak.Jeg har tidligere postert én filmanmeldelse, og den var til gjengeld særdeles lite politisk korrekt. I etterkant ser jeg at det å heie på IRA i the Hunger egentlig blir ganske så harmlaust sammenlikna med Quentin Tarantinos siste film. Det blir trivielt. Uansett. Ovenfornevnte er en filmskaper jeg har absolutt ingenting til overs for. Jeg regelrett hater han. Dog, jeg liker å se på meg sjøl som relativt åpensinnet og generelt fordomsfri, så sjøl om mannen er det mest usympatiske (til tross for fantastisk humor) jeg kjenner til (nest etter Stein Erik Hagen, siden han heller ikke har humor), gikk jeg frivillig inn på Magnus Barfor sal 3. At det ville bli et blodbad var jeg sikker på, men det forrige blodbadet jeg var vitne til i Død Snø var jo en opptur, så et blodbad i seg sjøl er ikke nødvendigvis noe negativt for en film. Om humoren er svart nok, vel å merke.
Drøye 2 timer og 50 minutter senere var det et par ting som var avklart: at jeg aldri mer skal se en film som Tarantino så mye som har satt sitt navn ved, og at tyske offisersuniformer er stilige. Om en ser bort i fra enkelte av de som var inni dom, vel og merke.
Så, hva skjer? SS Obersten Hans Landa (som ved siden av Pitt og Mike Myers i en liten birolle er det som gjør filmen severdig) utrydder alle bortsett fra ei jente i en jødisk familie i Frankrike i 1941. I 1944 møtes deres veier igjen, og helvete bryter laus. Samtidig har de Allierte i et forsøk på å tynne litt ut i rekkene i Wehrmacht i tida før invasjonen av Normandie satt ut et spesiallag, the Inglourious Basterds, bestående av amerikanske jøder, en østerrisk jøde (Brandtner fra Rex) og smått psykotisk tysk nazi-hater. Skal det være rasekrig, så skal det væra rasekrig. Og i Tarantinos hode er det gøy. Hvilket det er på papiret i dette tilfellet. Denne brokete gjengen får gjennom ei kontakt høre at Adolf Hitler, Dr. Josef Goebbel og Martin Bormann skal overvære en filmpremiære i Paris på Goebbels siste film. Kinoen eies av Shosanna Dreyfus, jenta som overlevde massakren i starten, og hun er ute etter hevn.
Dessverre har jeg etter å ha sett Bloody Sunday (2004) (Paul Greengrass), en film psykisk sterk film, og den første jeg virkelig gråt av, opparbeidet meg noen hellige parametere. 1) En skyter ikke fanger. 2) En henretter ikke de som har overgitt deg. Og, etter å ha sett In the Name of My Father, Hunger, Elizabeth (1998) og Revolution et anna parameter: kan du moralsk heve deg over fienden, gjør det. Universalt sjølsagt, uten hensyn til nasjonaliteter. Kanskje ikke helt det beste utgangspunktet å gå på en film hvis regisør har "øye for øye, tann for tann" (takk for innspillet Scaramouche:D) som livsmotto. Det eneste tilfelle jeg slutter opp om den er ovenfor landsforædre, og da bare de som står bak høyforæderi. I løpet av filmen har samtlige av disse "normene" blitt brutt, og humøret mitt når et usedvanelig destruktivt nullpunkt.
Fra før av, utenfor kinosalene og på god avstand fra lerettet, er jeg av de som hisser seg opp de gangene ISD (Israeli Defence Force) jevner noen palestinske kvartaler med jorda fordi noen sultne tenåringer virket truene på den israelske vernemakten. Jeg har heller ikke noe problem å stå for at all den djevelskapen det palestinske folket har lidd seg igjennom siden settlerviksomheta/okkupasjonen i 1948/1967 har blitt legitimert av den sterke parten og deres støttespillere i det tilsvarende helvete det folket gjennomgikk i under 2. verdenskrig. Derfor, når jeg kommer inn i salen og filmen avsluttes med en massaker eller "jødisk hevn" som Shosanna betegner det hele som, får det ting til å gå i svart for meg. Ja, det var den tyske overkommandoen, Fører og ministere som gikk i lufta, en situasjon jeg strengt tatt skulle ha sett fant sted, men, handlingen. Handlingen og uttrykket i kraft av å være det det var gir rett og slett for mange bilder. Ikke for å forsvare det 3. Rike, det måtte ødelegges, men fordi det å synke ned på nazistenes nivå etter selv å ha vært ett offer blir for hyklerisk. Strengt tatt det eneste høydepunktet i dette blodbadet var at foræderen von Hammersmark fysisk blei kaldkvelt. Trodde jeg aldri skulle si noe slik som det siste; Sophie Scholl, Graf von Moltke, Claus Schenk von Stauffenberg, Hans Oster og Friedrich Olbricht er jo helter, noen av de tapreste vi har sett. Så, hvordan kan jeg da si at von Hammersmark fikk som fortjent, da hun jobba mot det 3de Riket på lik linje som de over? Trolig fordi vi alle ville ha gjort det i Landas situasjon. Ikke det at det moralsk kan forklares. Så tror heller forklaringen ligger i at jeg absolutt ikke fikk noen form for sympati for the Inglourious Basterds. Ingen av dem. Skjeldent har så mange helter tatt kvelden i en film utenom at empatien hos meg har reagert. Jeg blei rasende da tre tyske soldater ble skutt og slått ihjel, men det er jo meininga at de skal være de slemme. Er det ikke? Ser dårlig ut å få sympati med Wehrmacht når de kjemper mot jøder også. Det blir feil uansett dette.
Konklusjon: Masse blod, stygg vold, glad vold, lyst drap, rasekrig, sadister, interssante valg av musikk, avskutte kroppsdeler av intim art, kaldblodig nedlslakting og store mengder grov humor (i kombinasjon med det over. I'm out. Brad Pitt er fantastisk som en enkel og herlig karrikert offiser som tar det amerikanske språkøret på kornet, og Christoph Waltz er herlig ond som SS-offiser. Utenom det, ingenting å si på filmen teknisk eller stilmessig. Det eneste jeg har å si er at jeg hater følelsene den får fram. Så enten er Tarantino utspekkulert siden han klarer å få vridd helt om på hvem som er sympatisk eller ikke, og som faktisk klarer å framprovosere den destruktive stemninga. Dét eller så er mannen naturlig destruktiv. At jeg hater det jeg har sett, og hater at han har satt igang slike stemninger hos meg. Med andre ord: bare forakt fra meg.
Terningkast:
