The Truth can't be hidden away forever.

The Government is ultimately responsible for the conduct of the Armed Forces; and for that, on the behalf of the Government, and indeed on the behalf of our Country I am deeply sorry.

Finally, 12 years of investigations, 2500 testimonials, 900 oral statements, a unknown number of hearings and interviews and £195M spent: British Acknowledgment. The result of the inquirery has booted Prime Minister Cameron into saying this 33 words during his Saville Inquire-address to the Commons, and the United Kingdom takes the full responsibility for the attrocities it committed 38 years ago against the Irish residents of Bogside. And I can't really stop the emotional roller coaster. from tears to laughter, at the same time.

At last, as we did know, they were innocent, every last one of them where innocent.

EØS is the Limit

For å sitere gårsdagens utgave av Klassekampen: "Hva har Høyre og SV's velgere, fattige og rike, menn og kvinner, Oslofolk og nordlendinger til felles? De sier nei til EU". Nå begynner kampen for å holde det på dette nivået; et nivå hvis 55 % av Høyrevelgere er motstandere. Aftenposten sier det som det er: 62,7 % av oss vil ikke ha et EU-medlemskap.

2010 har så avgjort ikke vært EUs år, og langt mindre Europabevegelsens år. Datalagringsdirektiv, lagring av søkeord, Hellas og Irland er på sparebluss, Storbritannia kutter utgifter på harde livet og Ungarns likviditet synker som en stein. Det europeiske integrasjonsprosjektet begynner for mange å smake bittert, ikke nødvendigvis fordi EU ene og aleine er skylda for den økonomiske kollapsen, men fordi det vedvarende race to the buttom-kjøret, monitærunionen og den blinde trua på det frie markedets ufeilbarlighet har vært en gedigen katalysator for hele smellet. Det at den paneuropeiske Lassize Faire i stor grad er pressa igjennom fra Brüssel-Strasbourg, fra et byråkrati hvor EU-borgerne har minimal påvirkning styrker argumentene mot norsk deltakelse i hele integrasjonsprosessen. Når lederen av Europabevegelsen, Pål Frivold, sier til Dagbladet at "nei-folk ikke vet Norges egne beste" vitner dette om at bevegelsen lever i sin egne lille EU-boble og følger opp med det åpenbare "situasjonen hadde vært verre uten EU".

Kate Hansen Bundt sier til Klassekampen at EU gjennom påtrykket med å få medlemsstatene til å kutte i utgiftene ved å tynne ut velferdsgoder fremstår som "en velferdsbøddel". En treffende beskrivelse. Opplevelsen er et viktig. Hvordan oppleves det europeiske prosjektet ute hos "europeerne", og hvordan hele prosjektet fram til høsten 2008 var et fred- og solidaritetsprosjekt har endra seg. Så lenge produksjonsoverskuddet på en eller anna måte kunne bevise at systemet gangnet folket var EU noe tilnærmet udelt positivt, men når overskuddet er borte, og de som opparbeidet overskuddet ser at gevinsten er privatisert og at EU sosialiserer utgiftene, blir det med et vanskeligere å forklare hvorfor dette er rettferdig. Mer billedlig: hvor var den europeiske solidariteten da Tyskland kunne hjelpe Hellas? Hvor var talene om solidaritet og Europas framtid da offentlige lønninger i Romania ble kuttet med en fjerdedel? Eller, ,hvordan har den sosiale freden på kontinentet utviklet seg?

Nå skal jeg selvsagt ikke triumfere her, eller antyde at Frivold mener at nordmenn er dumme/uopplyste. Årsskiftet 2002-2003 var situasjonen opp ned, med 70-30 i fordel for EU, og det betyr at halvparten av de som i dag er i mot like gjerne kan bli for igjen. I beste fall er prisen for Østutvidelsen og Euroen blitt såpass høy for de som har endret standpunkt at det å vandre tilbake blir en såpass stor personlig kostnad at nei'et forblir et nei. Vi sa nei i i '72 og nei i'94, og mens landet var EU-forisk for 7 år siden holdt vi oss unna ei ny avstemning. Derfor har vi unngått euroen, vi unngått Lisboatraktaten og vi har unngått massearbeidsledigheta som har satt seg fra Malaga til Tartu. Vi husker vel arrgumentete til Traktatstilhengerne, at Lisboatraktaten ville skape jobber? Nå, åtte måneder etter at den ble banket igjennom er det etterspørsel etter Lisboajobbene i Dublin.

Totalpakka som Norge må knytte seg opp mot skulle vi mot formoding og alle meiningsmålinger, er kanskje blitt for mjuk, og billig, når de økonomiske og sosiale realitetene skinner gjennom det syltynne forsøket på å skape en europeisk nasjonsfølelse.

Rachel Corrie

Da Palestinakonflikten for meg reint personlig er den nest viktigst frigjøringskampen (Forent Irland er jo sjølsagt det viktigste, for meg) akter jeg å la det bli den siste kommentaren etter den israelske piratvirksomheten i Middelhavet. Det største engasjementet mitt ligger betraktelig lengre nord, og det er også begrensa hvor mye en oppnår med å håpe og synse på noe som helst i Midtøsten. Så når en representant fra den enes konflikten nå interverer i den andre kan en nok si at ringen er sluttet. Og, når en av fredsskaperne fra Nord -Mairead Maguire- leder an et irsk skip alene mot Midtøstens farligste styrke er ikke annet enn symbolsk sterkt i tillegg. En som i 30 år har forsøkt å skape fred i Irland bringer nå den samme ånden mot Gaza. Håpløst -sikkert. Prisverdig -så absolutt. At det er irer -overasker meg ikke.

Om få timer vil Rachel Corrie, med elleve irske aktivister nå israelske farvann. Hva som skjer etter det er usikkert. At IDF vil angripe, selv om skipet går under irsk flagg, og følgelig er et EU-skip vil selvsagt ikke bety noe som helst (EU vil forresten aldri endre Midtøsten før Tyskland tar innover seg at de er et moralsk gissel). Israelske myndigheter har den forehåndsinnstillingen at dette er terrorstøttespillere. Det får stå på dem. Irer er sjeldent i ledtog med Ayatollahen, og er såpass innprintet med at det er John Bull som er fienden at de neppe ser noen grunn til å utrydde den jødiske staten, og dette gjelder nok også Maguire. Og de 10 andre ombord forøvrig.

Om i så fall det verste skulle skje: ubevæpna irske fredsaktivister har blitt skutt ned i forsvar av demokratiet av soldater som har vært på fremmed jord tidligere, og som et ikke navngitt engelsktalende land har erfart, konsekvensen blir sjeldent fredelige, dog fortjent. Muligens står studentene i Tel Aviv i morgen å vaier med flagg og roper "vi elsker hæren" igjen, men vi under grønt,hvit og oransje (og alle andre som i overført betydning er i samme båt) vet at så lenge kuler, plyndring av land og undertrykkelse er til stede er ikke the Butcher's Apron et beskytta varemerke.

God`s speed, Rachel Corrie, God`s speed.

(Det er ikke meininga å bli religiøs av dette. Men litt påvirket av irene blir en da alltid.)

The State of Narcissism

This was not a love boat,it was a hate boat.These were not peace activists, there were supporters of terrorism

Binyamin Netanyahu til Jerusalem Post, 3. juni 2010, og fortsetter med den obligatoriske:

but that the soldiers had had a right to defend themselves and their country.

...og med det er staten Israel i selvutnevnt krig med blant anna Mairead Corrigan, fredsprisvinneren sammen med Betty Williams fra 1976. Selvsagt, som den israelske statsministeren sier, er det høyteknologiske våpen fra Iran slike som Corrigan vil ta med seg fra Dundalk til Gaza. Sjølsagt. Men igjen, i den israelske statens øyne er vi tydeligvis alle jødehatere, og tydeligvis er de med en utvidet rettferdighetssans de største av dem, og slikt må jo atommakten beskytte seg mot.

Det eneste som trenger beskyttelse snart er den israelske staten mot sin egentlige fiende; seg sjøl.

Det kom aldri et skip til Gaza

Jeg gidder ikke lengre prøve å virke diplomatisk. Jeg kan tåle mye dritt fra Israel; spontane utkastelser av palestinere som har bodd samme sted i 60 år, herrefolksmentalitet til å bli kvalm av og bibelsk forståelse av rettferdighet. Jeg kan tåle å se palestinske oliventrær bli røska opp med rot for å bygge murer på okkupert land, angrep mot palestinske politistasjoner og fengsling av palestinske parlamentsmedlemmer. Systematiske og overlagte brudd på internasjonalrett derimot tåler jeg faen meg ikke. Om det er 9 eller 19 IDF heroisk har slaktet ned er likegyldig. Et enkelt individs død er tragisk, som Israel stadig viser til med egne før og etter bombene faller over Gaza, utover det, på den andre siden av vektskåla er det bare statistikk.

En bekjent av meg går stadig i strupen på meg fordi jeg sier at jeg forstår palestinerne når de kaster av sted det de har mot okkupasjonsmakten Israel. Hva har de tross alt og tape? Skutt i kamp, eller leve i fattigdom uten noen muligheter på 3. generasjon? Skal vi tro min bekjenskaps analyse ville Israel aldri ture frem mot palestinerne dersom de var som Gandhi, og drev ren ikke-voldsmotstand. I dag angrep Israel fredsaktivister i internasjonalt farevann som hvilket som helst andre sjørøvere og dreper tyrkere. Tyrkia, kanskje en av svært få venner Israel har internasjonalt. Og Israel åpner ild. Slikt behandler staten Israel sine venner, hvordan skal en da være fiende (som alle som snakker mot det Lovede land) og komme unna med livet?

Staten Israel viser seg som de krigsforbryterene de er. Israel forstår bare makt, og misbruk av den. Bård Vegard Solhjell sier at vi må bruke makt, og det er neimen ikke et år for tidlig. Vi kan anmelde Israel, og USA beskytter dem. Vi kan stemne dem, men ikke pokker om en eneste israeler noen setter sine bein i en internasjonal domstol annet enn som dommer. Først herjer de med alt som heter internasjonale lover, så fraskriver de seg ansvaret. Jeg gidder ikke mer, hvorfor i helvete skal omverdenen bare komme med de rutinemessige protestene, den staten lever alikevel bare i sin egne lille boble hvor den først og fremst skal ha sine egne premisser som førende, så seg selv, og så ta mest mulig verdighet fra de som allerede er blokkert, isolert, deplasert og snart internert. Jeg trodde jeg aldri skulle si det, men:

Israel, dere fortjener ikke fred.

Og så var det den store dagen

Da var det endelig valg i Storbritannia, og det er det jo knapt nok hvert fjerde år, så da må en pinadø bruke anledninga på å interessere seg. Valgkretser som veksler mellom rødt, blått, gult, grønt, litt lyseblått og oransje er tross alt moro; spesielt når vi får resultatet og med stor sansynlighet får et hengende parlament. Ikke det at min interesse primært ligger på selve fastlandet i Storbritannia; den nordre delen av naboøya er langt mer interessang i så måte.

Splitten hos unionistene gir nå nasjonalistene en mulighet til å ta et sete. Med nasjonalistene mener jeg selvsagt Sinn Féin som med litt flaks kan ta Upper Bann fra Democratic Unionist Party; og om framgangen fra tidligere år forstetter kan det bli tett med Sosialdemokratene i South Down. Dog, vi krysser fingrene for Upper Bann, tross alt, et hvert sete mindre for Unionistene er et sete mindre til de Konservative på den andre siden av vannet. Up' the Shinners, og snarlig regjeringskrise! Kommunevalget er jo ikke før til neste år, og før det hadde det gjort seg med ei valgvake til høsten.

VALG VALG VALG VALG VALG VALG

Gorden Brown har nå sakt i fra; 6. mai i år er det åpnet for valg, to år etter at han tiltrådde og i all stilhet innsatte en belgisk bankmann over Elizabeth som overhode. Og vi gleder oss. Ikke fordi Labour kommer til å gjøre det bra, ikke fordi David Cameron med litt flaks er ny statsminister og langt mindre fordi BNP kanskje får sin første representant i Westminster, men fordi alt dette kan skje samtidig. Og med øyne utstudert hos institutt for sammenliknende politikk er dette det nærmeste en kommer ren ekstase på egenhånd. Det er jo tross ulidelig spennende å se grafer gå opp og ned, kakediagrammer som får større og mindre stykker, eller, min absolutte favoritt: kart over valgkretsene, her representert ved oversikta etter 2005 valget.

Spesielt i år er den store sjansen for et hung parliament, det vil si at det ikke finnes et klart flertallsalternativ. Sånn som det er nå trenger Cameron og Conservatives en fremgang på nærmere 7,5 % fra 2005 for å få en majoritet. Ikke praktisk, langt fra vanlig, direkte uvanlig faktisk. På motsatt side, Labour skal ikke gå mer enn drøykt 1,5 % før deres flertall ryker. Med andre ord: mye gøy i vente i starten av mai!

NO means: NO

55,6 %. Despite continuous demands for a renewed EU debate (read: a 3^rd referendum) from the pro-unionists and an enlarged Union: the people of Norway reject the so called European project with an even larger margin. A no means mostly, unless you are a part of the electorate of a member state within the union, NO. And, in the Norwegian case, this has been the opinion of a majority of the people since 2005. Why can’t this fact sink in within the ranks of the Labour Party and the Conservatives, bury this decade long feud and work with the parliamentary Union-sceptic minority within the framework of EFTA? This situation, where a majority of the party elites continues neglecting our legal veto right; continues the pressure to amend the constitution on the majority needed to cede sovereignty and the use of the party whip to implement any new EU directive is bloody useless. It’s just another reason to have contempt for Labour, Conservatives, Liberals (partly) and (just another reason) the Progressives. This is a serious democratic problem, and if the government don’t trust its own people when we voted against this in ’72 and ‘94, why should we trust them, if (may God forbid) we enter the Union, and they are the people to represent us? Why should Conservatives or Labour do a better job in Brussels facing the Union leadership on the other side of the table, if they are so damn afraid of disappointing them outside the Union? This is probably not the Zero Hour of the EU debate in Norway, but, and I hope, even though we during the next months risks to tarnish our postal system and put all our citizens under surveillance because some middle aged, suite dressed men in Brussels demanded it: this struggle should prove that it is people might make right, not the might of the resources held by 30,6 % on the top of the social hierarchy.

Nytt fra Den (relativt) Demokratiske Folkerepublikken Korea

I en bulletin i dag rapporterer nordkoreanske Rodong Sinmun at "Folkerepublikkens Songunhær vil vise hverken nåde eller godvilje ovenfor angriperne". Dette i forbindelse med en amerikansk-sørkoreansk militærøvelse i området. Det heter seg videre at "Folkerepublikkens folk og forsvarspersonell, som setter sin nasjons verdighet og suverenitet over sine egne liv, virkelig skal lære de agressive amerikanske og sørkoreanske styrkene hvilken miserabel slutt de vil gå imøte dersom de våger å framprovosere en 2. Koreakrig".

Noen er litt mer direkte enn Jonas Gahr Støre i sine omtaler av omverdenen, og gjelder vel å sette ord på følelsene sine.

Peace in our time?

Etter mer 9 dager kontinuerlige forhandlinger i Hillsborough Castle i county Down; etter at nesten halve parlamentsgruppa til Democratic Unionist Party forkastet traktatsutkastet; etter at mrs Robinson forkastet sin kristne tro og bedrev utukt: vi har fått en bindene avtale i Nord. Med tilslutning fra alle partier av betydning. Det jeg prater om er sjølsagt avtalen i Belfast som sikrer overføringa av politi- og justismyndigheter fra Westminister og over Irskesjøen til Stormont.

Hvorfor er dette så stort, i alle fall for de involverte parter i Irlands nordøstre hjørne? Enkelt sakt: det er her kimen til de siste 40 års fiendskap har vært. I Mars 1972, kort tid etter Bloody Sunday, ble hele det nordiske parlamentet suspandert på ubestemt tid. Året etter ble parlamentet for Nord-Irland avskaffet. På det tidspunktet hadde provinsen gjennomgått vel 3 år med juridisk kaos og borgerkrig, hvor kampen hovedsaklig dreide seg om Orangeordenens rett til å marsjere, mens Borgerrettsmasjene ble møtt med soldater, internering og angrep fra både protestantisk politi som loyalist mobber. Nå, godt og vel 41 år etter slaget om Bogside skal nå Republikanere og Unionister dele det juridiske ansvaret i Stormont. Institusjonelt betyr det at irer for første gang siden 1922 får full medbestemmelse i juridiske anliggener nord for grensa.

Derfor er det intet mindre enn progressivt at hardliner (og forsmådd ektemann) Peter Robinson (DUP) hvis partifeller tidligere heller ville kanselere fredsavtalene fra 1998 og 2006 enn å sitte i samme regjering som Sinn Féin, nå ønsker å jobbe for "en administrasjon som alle kan identifisere seg med". Avtalen som i går ble spikret fast og presantert av Robinson, Martin McGuinness (SF), Mark Durkan (SDLP) og henholdsvis den irske og britiske statsministeren, går i hovedsak ut på at det innen mai i år vil bli etablert et nordirsk justisdepartement. En naturlig følge av dette er også utnevnelsen av en ny justisminister. En slik post er i seg selv ikke kontroversiell, men partitilhørigheta til han eller henne som vil ta dette setet er desto mer omstritt. I sannheta er det umulig å få noen fra de to største partiene på begge sider til å ta plass, uten at den andre blokka vil slå seg vrang. Unionistene vil anse en Republikaner som en trussel mot Orangeordenen, mens en Republikkaner vil lett kunne beskylde en hardline Unionist for å sabotere prosessen ved å halvhjerta inneha en possisjon de i utgangspunktet var imot. Løsningen, her som resten av dokumentet, er omfattende kompromier.

For det første: justisministeren blir etter all sansynlighet David Ford. Noter navnet. Ford er en britisk født økonom utdanna ved Queen's College i Belfast, som først bosatte seg permanent i 1969, og har de senere årene vært partileder i Alliance. Tradisjonelt har Alliance vært det partiet de færreste har sett eksistensgrunnlaget for. Imotsettning til de andre partiene er Alliance nøytral i spørsmålet om Nord skal gjenforenes med sør eller forbli britisk, og søker løsninger på tvers av skillelinjene. Til nå har de ikke deltatt i samarbeidsregjeringa, men nå, helt over natta er de trolig blitt innehaver av den viktigste ministerposten. Samtidig som ministerposten i første omgang IKKE går til noen av blokkene, kan dette, om ikke anna, væra et utmerka forhandlingskort i fremtida. Den andre biten ved at justis- og politimyndighetene nå svarer til Stormont er at vi får en sivil justiskansler (Attorney General). Altså, en fast, ikkevalgt, håndhever av paragrafene. Noe sapolitisk er strengt tatt noe det er mangelvare på der oppe.

Stridens kjerne, hvis nær knekte forhandligene tidligere i uka har vært marsjene. Eller mer presist: Orangeordenens rett til å feire Willhelms seier over James ved å marsjere gjennom katolske bydeler. Denne biten vil bli løst ved at det nedsettes et 6-medlemmersstort råd som ene og alene skal ta for seg paradene, hvor det legges vekt på at det skal finnes lokale løsninger på emnet. Lokale løsninger på nasjonale spørsmål med andre ord. Andre liknende løsninger er at det skal opprettes et råd for å forbedre samarbeidet internt i regjeringa, og et anna råd, styrt av nestformennene i Sinn Féin og DUP, skal ta for seg de sakene regjeringa ikke har funnet løsninger, politisk sett, her under reformeringa av skolevesenet.

Politisk sett er nok Sínn Féin den største seierherren, siden de har lagt mye av sin prestisje, både nord og sør for grensa, i å fremstå som ansvarlige, og ikke et vedheng til det fhv IRA. Om en ser stort på det er nok først og fremst provinsen som helthet. På republikansk side kan en slik avtale underminere hele grobunden for ytterliggående grupperinger, som er betydelig mindre disiplinerte og ideologisk skolert som IRA i sin tid var. Nord har blitt betraktelig mer autonomt med denne avtalen, så sånn sett viser Sinn fein ovenfor sitt gamle grunnfjell at de fremdeles er hengitt til det forente Irland. På unionistisk side er Jim Allister i Traditional Ulster Voice blitt stemma til de misfornøyde, de som hater tanken på å dele makta med katolikkene, og kan tjene mye på kritikken av DUP. Derfor er det en yterligere fragmentering av unionisten og en forenig av republikanerne vi kan ha sett starten av. 40 år med uvisshet derimot, det ser vi slutten på.

Norway leaves the European Union

Brussels (EuroNews): As surprising as their entry, after less than 4 days as members of the EU the Norwegian EU Commissioner announces his country’s withdrawal. It is from his temporary premises in the bar at Brussels Airport that he recommend a utter rupture of the European Free Trade Agreement, cancelation of the Schengen Agreement and “and a rather hell of a serious audit of every single bloody affair we have concerning anything beyond our borders”.

The former Dublin Correspondent’s ink hadn’t gone dry before the former Euro-sceptic saw Belgium torn the treaty paper to pieces and Norway leaving the common market. It comes clear that the failure in the negotiations is due to the Norwegian demands on monopoly in the centre-periphery consolidation process, however the Belgian delegation stated that it was correct to stay in the heart of Europe, even if the heart is shattere. The problem occurred when the Centre laid itself to tender. The Belgian terms then became too rude for the Norwegian delegation and as both sides refused to budge any further speaks was useless, and the Norwegian delegation left Tuesday afternoon.

The reminings of the infamous “6th Division” sat their foot on Norwegian concrete at 21.00, and did refuse to comment anything to the present media.

Sammenbrudd i Brussel

Antwerpen (VTV): Belgiske medier rapporterer i dag om fullt sammenbrudd i EU-forhandlingene. Wien er koblet inn i saken.

Det var ved midnattstider lørdag at forhandlingene gikk i lås over konstitusjonelle spørsmål og fremtiden til unionen ved spørsmål om nye medlemmer. Hovedtvisten skal være at Belgia ikke deler Norges syn på reguleringen av fellesmarkedet og mener det nye medlemmet må respektere liberalismen innenfor tjenesteytingen. Grunnet værforholdene er flyplassen i Brussel stengt slik at forhandlingene fortsatte til søndagskveld. Det ble da klart at Belgia ikke lengre har interesse å etterfølge kravene fra den norske EU-delegasjonen.

Midlandskorrespondenten ble koblet inn i en telefonkonferanse etter sin retur fra Wien, hva samtalen gikk ut på vites ikke, men kort tid etter begynte den norske Kommisjonæren en hektisk virksomhet med å kartlegge Brussels gater og legge taktiske slagplaner, utenom at de offisielle planene for returen til Norge ble endret.

Norway to enter the EU!

Gardermoen/Brussel(EuroNews): In a surprising move the former Euro-sceptic Dublin Correspondent and secretary for International Relations and General Constitutionalism today announced his intentions to bring Norway to the very heart of Europe. Short before 6 o’clock Friday he was entering a plane from Oslo to Brussels to put is signature on the accession document and to embrace the Lisbon Treaty.

Merely a week after the former Correspondent took part in the Student Guild against the Common Marked’s Christmas convention the IRGC Secretary have dissociate himself from the Guild. Despite refusing to public make a comment on his new policies, sources closely linked to him have informed that secret negotiations between him and an EU delegation have taken place since his time in Dublin and that he from now on wants to be referred to as “Commissioner”. The changed attitude has been welcomed by the Labour Party and the Conservatives, as their leadership joined together for celebration at Høyres Hus in Oslo.

Little is known about the form of the present treaty between Norway and Brussels, but an observer at Oslo Airport Gardermoen reports that the new Commissioner left for Belgium with an euphoric smile not seen since the chairman of the Nobel Peace Prize Committe, Torbjørn Jagland, met US President Barrack Obama and chaired his first meeting as General Secretary of the Council of Europe during the same week. This leaves us only speculating on the result of the final negotiations. Among the delegation, named “6^th Division”, where members from the Revolutionary Faculty and the Faculty of Social Life and Common Entertainment; which could mean that the next four days should point towards an all-European consolidation celebration.

The closest political associated with the Commissioner, the former Middland Correspondent, have in a simultaneous move set for a conference in Vienna which fuel the suspicions that the Royal Norwegian Correspondence Association have made a pro-European coup d’état. From reliable sources have we been told that the Commissioner’s plans have been aired during a convention at Holmlia in Oslo soon before the departure; which may point out the former Leeds Correspondent in addition to the former Midland Correspondent as the brains behind the master plan. Evidence also points towards the new Correspondent to Odessa as one of the motivators.

In a short comment after arriving Brussels the Commissioner says he looks forward to be tied up in the negotiations and “have hard to think of this meeting not to result in a centre-periphery styled consolidation”.

Sionistisk propaganda

Jeg gjør stadige forsøk på å moderere meg når dte kommer til konflikter og Midtøsten. Selv nå som noen overlevende fra Warzawa, Buchenwald og Krystallnatta tydeligvis har lært israelske politistyrker og dommstoler hvordan eugenitikken kan brukes i frihetens navn. En bør jo vite at Guds utvalgte er hevet over all kritikk. Så da smekker jeg heller til en medløper.

National Geographic er vanligvis en kanal jeg liker. En lærer som regel noe. I dag lærte jeg at IDF ufeilbart angriper (!)(ny retorikk) terrorister og disse er arabere. Dessuten var terrorlederen, som var omringet av personer med palestinasjal, påfallende lik en saudiaraber hvis tilholdssted er i grenseområdet Afghanistan/Pakistan. Sies det. Uansett, poenget var fremstillinga. I tillegg skal de berømmes for "de er over alt, de har våpen, de slår til"-holdningen mens en viser bilder av fotballbaner. Før en fortsetter med skryt av bombinga av Bagdad og hvordan infrastrukturen ble utraddert på noen timer. Dessuten var spesialstyrkene veldig flinke til å ramme de samme anleggene de tidligere nevnte terroristene ville angripe i "Vesten". Utrolig hva litt religion, piggmenter (eller mangel av sådann) i tillegg til flagg på skuldra kan definere så mye. Verden er ond, og den blir i alle fall ikke bedre.

Vanskelig lesning.

Dagbladet rapporterer i dag om at Israel begikk grove krigsforbrytelser under offensiven på Gazastripa i vinter. Det er juristen Finn Lynghjem, som er knyttet til Office of the High Representative i Bosnia Herzegovina som har vært med på å utarbeide rapporten sammen med IFFCG (Independent Fact Finding Committee on Gaza) etter en forespørsel fra palestinernes eneste virkelige venner, den Arabiske Liga. Ikke bare konkluderer de med det har blitt begått krigsforbrytelser (fra begge parter), men at den israelske hæren har oppfylt de objektive kravene til folkemord.

Kritiske røster vil garantert angripe No Safe Place rapporter. Israel vil garantert nekte for innholdet og Obama vil vel neppe være den som presser på saken. Symptomatisk nok for staten Israel nektet de en hver form for deltakelse i etterforskninga (Del 1, B, pk. 2)

Likevel er det som kommer frem stygg lensing, på siden 23, er det vel liten tvil i at den israelske hæren, IDF, har brukt klasevåpen, anti-tank ammunisjon er funnet i hjem og 7 tilfeller av fosforgranater. Uansett er det vel uttalelsen til en israelsk soldat til avisa Haaretz at:

… anyone who remained in the sector and inside Gaza City was in effectcondemned, a terrorist, because they hadn’t fled.

Eller som en annen samtale 8se side 25) han hadde vært deltaker i hadde blitt avsluttet med

We need to murder any person who's in there. Yeah, any personwho's in Gaza is a terrorist,'

Med den logikken så går jeg utifra at den Israelske overkommandoen trolig ville ha nikket anerkjennene til SS sitt arbeide i Warzawa i 1943, sett at det etniske opphavet til de som utfordret autoriteteten (og politisk sett bodde på feil sted) hadde vært en smule mer orientalsk.

Det er svært liten som kan få meg mer forbanna enn å lese gjennom dette; tett opp mot 1:3-1:4 av de drepte palestinerne var unger, halvparten av de skadde kan risikere permanente fysiske handikap. 167 politmenn drept, 60 politistasjoner ødelagt (80 politimenn ble drept i løpet av konfliktens føste minutter fordi stasjonene var primær mål (side 90); hvem som skal utøve den legitime bruken av makt er vel ytterst diffus. Systematisk ødeleggesle av næringsliv (som var det Morten Høglund fokuserte på de 6 timene har var i Gaza). Utenriksdepartementet, Utdanningsdepartementet, Finansdepartemente, Innenriksdepartementet og bygget til Gazas 15 representanter til nasjonalforsamling er helt eller delevis ødelagt. På side 100 er det også noen fine eksempler på israelske hilsner på husvegger.

Have you ever wondered what hell looks like? Well ... look
around you bitch! Ha Ha Ha”.

Pk 411. 3 slår videre også fast at:

Israel announced that the purpose of its offensive was to destroy the“infrastructure of terrorism”. However, little attempt was made to bomb Hamasstrongholds in the aerial bombing or the land offensive. Instead decidedly “nonterrorist”,non-Hamas targets were attacked such as the
American School andother schools, United Nations premises, hospitals, mosques, factories, businesses,neighbourhoods not generally sympathetic to Hamas and cultural institutions.

Jeg merker at jo mer jeg leser dette jo vanskligere blir det å huske at det er en anti-krigs opposisjon innad i Israel, men at med den sittende Netanyahu-Liberman koalisjonen neppe er de som vil stå iveien for et nytt blodbad. Mer orker jeg egentlig ikke å si; les rapporten om du har interesse av det og vær klar over enkelte sterke bilder og vitneforklaringer.

Of course it isn't racism, stupid.

Not racism, just democracy in progress.

I just read the news at BBC that Israel have recalled their ambassador to Switzerland, as some of their officals are angred by the meeting taking place between the Swiss and Iranian presidents. Israeli Foreign Minister, Avigdor Liberman, states thats the recall of the ambassador is for "consultations and in protest at the conference in Geneva". Isn't that truely in the spirit of democracy and the beloved freedom of speech the Western world is agitating in faviour of? - You talk to that guy in your own home, we want talk to you at all, even if we won't be at your place, and we don't care if it is just a friend (UN) living in your house that have invited that guy in the first place.

Still, let's share our sympathy with those deligates leaving the conference, leaving the stage open for those who shouldn't be in command. Of course we should leave. I mean; who with any sense of dignity want to adress Israel a racist state? They have only a foreign minister who want to expell the muslims, force the Palestinians from their lands; a government who open for expropiation of private homes and land in faviour of their own people building higways on occupied terretories for their own settlers, jailing Palestinian parlamentaries, bombing schools, hospitals and enterprises because that would ease their own pain. Not to forget the nobel security wall. But, hey, who are we to judge? Guess all of this is just another way of canonizing the legitamcy of the State's actions in honoring of the historical agony of the 6 millions of their own people who tragicaly where eradicated by some sick mindes some 65 years ago.

PS, for those in doubt, the text above is just a comment of the historical contradictions of the present time, not in faviour of anyone.