Bybanen, en uke etter.

Det er i skrivende stund ei drøy uke sida den fantastiske nye bergenske instalsjonen Bybanen ble innviet på Festplassen av dronning Sonja. Og hvilken uke det har vært. Bergen har endelig fått (nok) et velfortjent kontinentalt trekk, dessuten er det realtivt stilig det å kunne gå ned på en fult ferdig t-bane liknede stasjon på Wergeland for å sette seg inn på et helt nytt vognsett når en tenker på de fire årene som har gått siden jeg bosatte meg i området, og et nedslitt busskur på en litt utvided veiskulder var eneste tegn til offentlig transport (som ofte var omdisponerte turbusser). Har endelig fått farta rundt i viduderet, og kommer til å legge ut noen bilder derfra, så kjapt fotoapparatet er litt mindre rebelsk og lar meg overføre bilda. Dog, i dag skjedde det noe helt anna med Bybanen og dens framtid:

Av alle ting har når Bergen FrP gått inn for hastig utbygging av bybanen. Det skal sies at dette er partiet som alltid har vært imot bybanen, og som sågar forlot byrådet på finansieringsgrunnlaget. Nå er jo Bergen -som fyrstestater flest- ikke fri for finurlige parlamentariske ordninger, så FrP slapp inn igjen, mot at de fikk lov til å ta avstand fra deler av byrådets politikk, og boikotte alt av markering av åpninga. I alle fall; i det vinden snudde da vognsettene kostet nedover Kaigaten og langs Inndalsveien kastet den mørkeblå kappa seg etter, og nå er FrP altså for kollektivtrafikken i byen. Så lenge finansieringa kommer i orden. Og hvor godt passer ikke det for partiet? Skulle vinden mot formodning snu igjen om utbygginga til Flesland, Åsane, Mindemyren og Haukeland vil det jo være veldig behagelig for Tor Woldseth å skylde på finansieringen, og sånn sett komme seg unna. Igjen. Hva våre venner i regjeringa angår, og støtte østfra i form av kapital i stedet for smil og lovord trur jeg det er mer sansynlig med noen hektiske møter på bakrommet med Statoil, Telenor og DnBNor (eog resten av bedriftene som har store deler av arbeidstokken og/eller lokalene sine i områdene rundt Kokstad)sammen med fylkeskommunen når det søndre banenettet skal finansieres. Så derfor er jeg er stygt redd for at denne gladnyheten kan skifte (sikkert opp til flere ganger) før banenettet er utbygd eller finansieringa av det er fullført.

F--k off home France!

In less than two weeks has the Emerald Isle experienced some quite profound restoration of justice, or, at least, the Big Bullies have been forced to bite the dust. The UK have appolgized the Derry Affaire, and now, more correctly, yesterday the Frence "handball team" was sent home in dishonour from South Africa. 0:0, 0:2, 1:2 and a well earned return ticket for the team who rocked the buttom to participate just to contribut least to the competition. They ended up behind Greece, Nigeria, Slovenia, Algeria and New Zealand. Now the team has imploded, and the French President have been called upon and no one beyond France seems to be too unhappy about the exit. We won't miss ye, cheating gobs!

The Truth can't be hidden away forever.

The Government is ultimately responsible for the conduct of the Armed Forces; and for that, on the behalf of the Government, and indeed on the behalf of our Country I am deeply sorry.

Finally, 12 years of investigations, 2500 testimonials, 900 oral statements, a unknown number of hearings and interviews and £195M spent: British Acknowledgment. The result of the inquirery has booted Prime Minister Cameron into saying this 33 words during his Saville Inquire-address to the Commons, and the United Kingdom takes the full responsibility for the attrocities it committed 38 years ago against the Irish residents of Bogside. And I can't really stop the emotional roller coaster. from tears to laughter, at the same time.

At last, as we did know, they were innocent, every last one of them where innocent.

EØS is the Limit

For å sitere gårsdagens utgave av Klassekampen: "Hva har Høyre og SV's velgere, fattige og rike, menn og kvinner, Oslofolk og nordlendinger til felles? De sier nei til EU". Nå begynner kampen for å holde det på dette nivået; et nivå hvis 55 % av Høyrevelgere er motstandere. Aftenposten sier det som det er: 62,7 % av oss vil ikke ha et EU-medlemskap.

2010 har så avgjort ikke vært EUs år, og langt mindre Europabevegelsens år. Datalagringsdirektiv, lagring av søkeord, Hellas og Irland er på sparebluss, Storbritannia kutter utgifter på harde livet og Ungarns likviditet synker som en stein. Det europeiske integrasjonsprosjektet begynner for mange å smake bittert, ikke nødvendigvis fordi EU ene og aleine er skylda for den økonomiske kollapsen, men fordi det vedvarende race to the buttom-kjøret, monitærunionen og den blinde trua på det frie markedets ufeilbarlighet har vært en gedigen katalysator for hele smellet. Det at den paneuropeiske Lassize Faire i stor grad er pressa igjennom fra Brüssel-Strasbourg, fra et byråkrati hvor EU-borgerne har minimal påvirkning styrker argumentene mot norsk deltakelse i hele integrasjonsprosessen. Når lederen av Europabevegelsen, Pål Frivold, sier til Dagbladet at "nei-folk ikke vet Norges egne beste" vitner dette om at bevegelsen lever i sin egne lille EU-boble og følger opp med det åpenbare "situasjonen hadde vært verre uten EU".

Kate Hansen Bundt sier til Klassekampen at EU gjennom påtrykket med å få medlemsstatene til å kutte i utgiftene ved å tynne ut velferdsgoder fremstår som "en velferdsbøddel". En treffende beskrivelse. Opplevelsen er et viktig. Hvordan oppleves det europeiske prosjektet ute hos "europeerne", og hvordan hele prosjektet fram til høsten 2008 var et fred- og solidaritetsprosjekt har endra seg. Så lenge produksjonsoverskuddet på en eller anna måte kunne bevise at systemet gangnet folket var EU noe tilnærmet udelt positivt, men når overskuddet er borte, og de som opparbeidet overskuddet ser at gevinsten er privatisert og at EU sosialiserer utgiftene, blir det med et vanskeligere å forklare hvorfor dette er rettferdig. Mer billedlig: hvor var den europeiske solidariteten da Tyskland kunne hjelpe Hellas? Hvor var talene om solidaritet og Europas framtid da offentlige lønninger i Romania ble kuttet med en fjerdedel? Eller, ,hvordan har den sosiale freden på kontinentet utviklet seg?

Nå skal jeg selvsagt ikke triumfere her, eller antyde at Frivold mener at nordmenn er dumme/uopplyste. Årsskiftet 2002-2003 var situasjonen opp ned, med 70-30 i fordel for EU, og det betyr at halvparten av de som i dag er i mot like gjerne kan bli for igjen. I beste fall er prisen for Østutvidelsen og Euroen blitt såpass høy for de som har endret standpunkt at det å vandre tilbake blir en såpass stor personlig kostnad at nei'et forblir et nei. Vi sa nei i i '72 og nei i'94, og mens landet var EU-forisk for 7 år siden holdt vi oss unna ei ny avstemning. Derfor har vi unngått euroen, vi unngått Lisboatraktaten og vi har unngått massearbeidsledigheta som har satt seg fra Malaga til Tartu. Vi husker vel arrgumentete til Traktatstilhengerne, at Lisboatraktaten ville skape jobber? Nå, åtte måneder etter at den ble banket igjennom er det etterspørsel etter Lisboajobbene i Dublin.

Totalpakka som Norge må knytte seg opp mot skulle vi mot formoding og alle meiningsmålinger, er kanskje blitt for mjuk, og billig, når de økonomiske og sosiale realitetene skinner gjennom det syltynne forsøket på å skape en europeisk nasjonsfølelse.

Rachel Corrie

Da Palestinakonflikten for meg reint personlig er den nest viktigst frigjøringskampen (Forent Irland er jo sjølsagt det viktigste, for meg) akter jeg å la det bli den siste kommentaren etter den israelske piratvirksomheten i Middelhavet. Det største engasjementet mitt ligger betraktelig lengre nord, og det er også begrensa hvor mye en oppnår med å håpe og synse på noe som helst i Midtøsten. Så når en representant fra den enes konflikten nå interverer i den andre kan en nok si at ringen er sluttet. Og, når en av fredsskaperne fra Nord -Mairead Maguire- leder an et irsk skip alene mot Midtøstens farligste styrke er ikke annet enn symbolsk sterkt i tillegg. En som i 30 år har forsøkt å skape fred i Irland bringer nå den samme ånden mot Gaza. Håpløst -sikkert. Prisverdig -så absolutt. At det er irer -overasker meg ikke.

Om få timer vil Rachel Corrie, med elleve irske aktivister nå israelske farvann. Hva som skjer etter det er usikkert. At IDF vil angripe, selv om skipet går under irsk flagg, og følgelig er et EU-skip vil selvsagt ikke bety noe som helst (EU vil forresten aldri endre Midtøsten før Tyskland tar innover seg at de er et moralsk gissel). Israelske myndigheter har den forehåndsinnstillingen at dette er terrorstøttespillere. Det får stå på dem. Irer er sjeldent i ledtog med Ayatollahen, og er såpass innprintet med at det er John Bull som er fienden at de neppe ser noen grunn til å utrydde den jødiske staten, og dette gjelder nok også Maguire. Og de 10 andre ombord forøvrig.

Om i så fall det verste skulle skje: ubevæpna irske fredsaktivister har blitt skutt ned i forsvar av demokratiet av soldater som har vært på fremmed jord tidligere, og som et ikke navngitt engelsktalende land har erfart, konsekvensen blir sjeldent fredelige, dog fortjent. Muligens står studentene i Tel Aviv i morgen å vaier med flagg og roper "vi elsker hæren" igjen, men vi under grønt,hvit og oransje (og alle andre som i overført betydning er i samme båt) vet at så lenge kuler, plyndring av land og undertrykkelse er til stede er ikke the Butcher's Apron et beskytta varemerke.

God`s speed, Rachel Corrie, God`s speed.

(Det er ikke meininga å bli religiøs av dette. Men litt påvirket av irene blir en da alltid.)

The State of Narcissism

This was not a love boat,it was a hate boat.These were not peace activists, there were supporters of terrorism

Binyamin Netanyahu til Jerusalem Post, 3. juni 2010, og fortsetter med den obligatoriske:

but that the soldiers had had a right to defend themselves and their country.

...og med det er staten Israel i selvutnevnt krig med blant anna Mairead Corrigan, fredsprisvinneren sammen med Betty Williams fra 1976. Selvsagt, som den israelske statsministeren sier, er det høyteknologiske våpen fra Iran slike som Corrigan vil ta med seg fra Dundalk til Gaza. Sjølsagt. Men igjen, i den israelske statens øyne er vi tydeligvis alle jødehatere, og tydeligvis er de med en utvidet rettferdighetssans de største av dem, og slikt må jo atommakten beskytte seg mot.

Det eneste som trenger beskyttelse snart er den israelske staten mot sin egentlige fiende; seg sjøl.