Sesongavslutning på Tudors sesong 2. UCD har plutselig bestemt seg for å ha 4 essays inn på 2 uker, samtidig som den russiske feminismen på 20-tallet tolket av Trotsky, Kollonkai og Brovkin ikke blir mer interessant å lese når alternativet er å finne ut hvem som har minst feil i antakelsen om hvorfor Afrika går fra vondt til verre i den økonomiske utviklingen. Derfor avkobling med en serie en ikke er 100 % sikker på at en egentlig vil se for egen film/fjernsynshelses skyld.
Var veldig nedfor da jeg reiste fra Norge rett etter at sesong en av den, riktig nok alt for amerikaniserte, men dog godt påkostete Tudor-serien, var over. Så lander jeg i Dublin, og der er det reprise på første episode av sesong 2 med påfølgende episode på RTE3. Positiv overraskelse, for tross alt så er det langt mellom hver TV-serie jeg faktisk følger med på, og serier har jo en egen sjarme over seg. Husker tilbake til den tiden jeg alltid lagde en stor kopp te før Rex eller Mordene ved Månesjøen. Husker til og med såpass langt tilbake at jeg fulgte med på de siste episodene med Derrick. Etter å ha kontrollert med Imdb ser jeg at det bare er 10 år siden, men fremdeles, jeg har en historie med å følge noen få utvalgte serier, riktig nok med varierende kvaliteter, men dog. Dessverre har det blitt få serier de siste årene, så Tudors har egentlig kommet som et kjærlig avbrekk, merkelig nok som en av de første siden..eh...Henry VIII (med Ray Winstone som Henry), og..hm… kommer egentlig ikke på noen andre serier jeg har fulgt med på noen år.
Dessverre sitter jeg nå igjen med et veldig, veldig ambivalent forhold til Tudors. På en side er serien rent utseendemessig vakker, karakterene har en uvant dybde og skuespillerne er det heller ingenting å si på. Nick Dunning, i en brilleand tolkning av Anne Boleyns far; Thomas, er vel den skuespilleren, ved siden av Nathalie Dormer (Anne Boleyn), Peter O’Toole (Pave Paul III) og James Frain som Thomas Cromwell som har satt mest markante spor. Også er det Jonathan Ryhs Myers da. En av veldig få skuespillere jeg virkelig avskyr. Mannen er tvers igjennom motbydelig. Dessuten tolker han Henry VIII på en måte som får meg til å hate han enda mer. Kongen som hadde alt, begjærte, elsket, og likevel skapte en episk tragedie for de han elsket (uten om Anne of Cleves), gjorde Irland engelsk og ga oss en makaber legende, om ikke annet. Rhys Meyers klarer å få fram alt dette; han er gal, eksentrisk, diplomaten, geniet, elskeren og rundbrenneren. Det som plager meg er at jeg ikke klarer å like serien til det fulle. Jeg forguder tidsalderen, det er med et drøss av irske skuespillere, det er en påkostet og detaljriktig produksjon og i tillegg har en alt det historiske rundt hele settingen: poenget er, jeg skulle forgude Tudors, enda så hadde jeg store problemer med å se den siste episoden, og den nest siste var faktisk enda verre. Ikke bare er det på grensen til det smakløst groteske, som på en måte passer veldig godt til hele settingen, det er også på grensen til det pinelig pompøse. Når en da i tillegg får dette blandet i samme scene grenser det på den ene siden til noe brutalt vakkert, til noe på den andre siden som heller gir flash back til Harrison’s Flowers, Der Untergang og In the Name of My Father. Dog, som det står i den store svarte boka; den du elsker tukter du, og det er vel noe slikt forhold jeg har fått til Tudors.
Bare, uansett hvor godt opp mot perioden det hele passer; er det nødvendig å vise henrettelser hvor bøddelen må hugge fire ganger mens en fontene av blod spruter utover en jublende folkemasse mens det hodeløse liket ligger igjen spreller? Eller henrettelsen av Anne Boleyn; hvorfor klippe mellom hodet til Nathalie Dormer og den lille jenta som løper rundt og ler i en hage og hopper opp i Nick Dunnings armer, og akkurat i det hodet hennes flyr gjennom luften og sakte glir over til og passe den lille jentas ansikt? Jeg skal ikke si hvilken savnede britisk jentunge barnet ligna på, men kirkekoret som var i bakgrunnen med ravnene som tok av fra Tower Green var da rørende vakkert..litt som Era, egentlig. Ellers er det ikke veldig mye vondt jeg har å si, foruten at HBO kunne ha spart seg for de lesbiske antydingene som hang over samtlige kvinnelige deltakere i serien, uten om Maria Doyle Kennedy, men går ut fra at de irske skuespillerne kunne reservere seg mot å få et slikt rykte hengende over seg her hjemme.
Ellers var det faktisk morbid nok forfriskende å se noen andre enn Nathalie Portman bli torturert i en 1500-talls setting! Hvem vet hva slags fetisj dama har, men nå har jeg gått lei av at dama stadig dukker opp i settinger som er lite fordelaktige for folkehelsa, og som bare gir kunder til Dixi mottakene.
Nok morbide tolkninger, og tilbake til Tudors. Hvilke terningkast skal jeg gi denne kvasireligiøse, myk pornografiske, torturelskende, forførende, melankolsk-poetiske kostymedrama? Det som teller positivt er at serien tross alt, sammenliknet med en del andre produksjoner av liknende art, er relativt nære til historien på svært mange måter, og tolkningene og scenografien går såpass overbevisende med hverandre at det er en nytelse, ja, forførende å iaktta. Jeg har nevnt skuespillerne, de gjør en strålende jobb, kort og godt, så det som er positivt er veldig positivt. Derimot, det er en del ting jeg synes trekker helheten ned: Sex. Ja, akkurat, sex. Det starta i sesong 1, og har fortsatt til slutten; og serien har blitt kritisert for det over i England også, at den klarer å dra inn kjønnslige aktiviteter inn i de mest merkelige situasjoner i beste stil al la College komediene. Jeg sier ikke at det her helt feil, tvert i mot, for all del, men det er grenser for mange, og lange, scener som skal utspille seg på det Kongelige soverom, den konglige marienes flaggskip, Windsor gardens og kjellere, før en kan begynne å lure på om de ønsker å fylle opp episodene (og selge) i stedet for å fortelle historien på en litt mer sofistikert verbal måte, og at de kan mistenkes for å tvile på egne kvaliteter. Bare så det er sagt, selvsagt, angående Henry tviler jeg ikke et sekund på at hadde en intimklausul i ansettelseskontrakten ovenfor slottets personale, jeg mener, om den totale makt korrupterer sinnet, tenkt på den totale forførelsen den gir mulighet for. *Host* Videre. Tudors er voldelig, og finnes ikke redd for å vise den totale menneskelige dødsangst, eller detaljerte skildringer av dette. Jeg går god for at det passer perioden, at det forteller historien, men igjen, hvor mye er nok? Den er mye verre enn the Patriot, men samtidig bare komedien i forhold til Bloody Sunday. Men, også som nevnt, Tudors er forførende. Poesien til Thomas Wyatt (mener det var han) i kjølig gotikk, klærne, og hvor mye enn jeg hater Rhys Meyers, hvor vonde mange av scenene er, en vil innerst inne bare rømme inn i skjermen og spille med, med de fordeler og ulemper det ville medføre, men verdt risikoen; absolutt!
TERNINGKAST: 5.
Var veldig nedfor da jeg reiste fra Norge rett etter at sesong en av den, riktig nok alt for amerikaniserte, men dog godt påkostete Tudor-serien, var over. Så lander jeg i Dublin, og der er det reprise på første episode av sesong 2 med påfølgende episode på RTE3. Positiv overraskelse, for tross alt så er det langt mellom hver TV-serie jeg faktisk følger med på, og serier har jo en egen sjarme over seg. Husker tilbake til den tiden jeg alltid lagde en stor kopp te før Rex eller Mordene ved Månesjøen. Husker til og med såpass langt tilbake at jeg fulgte med på de siste episodene med Derrick. Etter å ha kontrollert med Imdb ser jeg at det bare er 10 år siden, men fremdeles, jeg har en historie med å følge noen få utvalgte serier, riktig nok med varierende kvaliteter, men dog. Dessverre har det blitt få serier de siste årene, så Tudors har egentlig kommet som et kjærlig avbrekk, merkelig nok som en av de første siden..eh...Henry VIII (med Ray Winstone som Henry), og..hm… kommer egentlig ikke på noen andre serier jeg har fulgt med på noen år.
Dessverre sitter jeg nå igjen med et veldig, veldig ambivalent forhold til Tudors. På en side er serien rent utseendemessig vakker, karakterene har en uvant dybde og skuespillerne er det heller ingenting å si på. Nick Dunning, i en brilleand tolkning av Anne Boleyns far; Thomas, er vel den skuespilleren, ved siden av Nathalie Dormer (Anne Boleyn), Peter O’Toole (Pave Paul III) og James Frain som Thomas Cromwell som har satt mest markante spor. Også er det Jonathan Ryhs Myers da. En av veldig få skuespillere jeg virkelig avskyr. Mannen er tvers igjennom motbydelig. Dessuten tolker han Henry VIII på en måte som får meg til å hate han enda mer. Kongen som hadde alt, begjærte, elsket, og likevel skapte en episk tragedie for de han elsket (uten om Anne of Cleves), gjorde Irland engelsk og ga oss en makaber legende, om ikke annet. Rhys Meyers klarer å få fram alt dette; han er gal, eksentrisk, diplomaten, geniet, elskeren og rundbrenneren. Det som plager meg er at jeg ikke klarer å like serien til det fulle. Jeg forguder tidsalderen, det er med et drøss av irske skuespillere, det er en påkostet og detaljriktig produksjon og i tillegg har en alt det historiske rundt hele settingen: poenget er, jeg skulle forgude Tudors, enda så hadde jeg store problemer med å se den siste episoden, og den nest siste var faktisk enda verre. Ikke bare er det på grensen til det smakløst groteske, som på en måte passer veldig godt til hele settingen, det er også på grensen til det pinelig pompøse. Når en da i tillegg får dette blandet i samme scene grenser det på den ene siden til noe brutalt vakkert, til noe på den andre siden som heller gir flash back til Harrison’s Flowers, Der Untergang og In the Name of My Father. Dog, som det står i den store svarte boka; den du elsker tukter du, og det er vel noe slikt forhold jeg har fått til Tudors.
Bare, uansett hvor godt opp mot perioden det hele passer; er det nødvendig å vise henrettelser hvor bøddelen må hugge fire ganger mens en fontene av blod spruter utover en jublende folkemasse mens det hodeløse liket ligger igjen spreller? Eller henrettelsen av Anne Boleyn; hvorfor klippe mellom hodet til Nathalie Dormer og den lille jenta som løper rundt og ler i en hage og hopper opp i Nick Dunnings armer, og akkurat i det hodet hennes flyr gjennom luften og sakte glir over til og passe den lille jentas ansikt? Jeg skal ikke si hvilken savnede britisk jentunge barnet ligna på, men kirkekoret som var i bakgrunnen med ravnene som tok av fra Tower Green var da rørende vakkert..litt som Era, egentlig. Ellers er det ikke veldig mye vondt jeg har å si, foruten at HBO kunne ha spart seg for de lesbiske antydingene som hang over samtlige kvinnelige deltakere i serien, uten om Maria Doyle Kennedy, men går ut fra at de irske skuespillerne kunne reservere seg mot å få et slikt rykte hengende over seg her hjemme.
Ellers var det faktisk morbid nok forfriskende å se noen andre enn Nathalie Portman bli torturert i en 1500-talls setting! Hvem vet hva slags fetisj dama har, men nå har jeg gått lei av at dama stadig dukker opp i settinger som er lite fordelaktige for folkehelsa, og som bare gir kunder til Dixi mottakene.
Nok morbide tolkninger, og tilbake til Tudors. Hvilke terningkast skal jeg gi denne kvasireligiøse, myk pornografiske, torturelskende, forførende, melankolsk-poetiske kostymedrama? Det som teller positivt er at serien tross alt, sammenliknet med en del andre produksjoner av liknende art, er relativt nære til historien på svært mange måter, og tolkningene og scenografien går såpass overbevisende med hverandre at det er en nytelse, ja, forførende å iaktta. Jeg har nevnt skuespillerne, de gjør en strålende jobb, kort og godt, så det som er positivt er veldig positivt. Derimot, det er en del ting jeg synes trekker helheten ned: Sex. Ja, akkurat, sex. Det starta i sesong 1, og har fortsatt til slutten; og serien har blitt kritisert for det over i England også, at den klarer å dra inn kjønnslige aktiviteter inn i de mest merkelige situasjoner i beste stil al la College komediene. Jeg sier ikke at det her helt feil, tvert i mot, for all del, men det er grenser for mange, og lange, scener som skal utspille seg på det Kongelige soverom, den konglige marienes flaggskip, Windsor gardens og kjellere, før en kan begynne å lure på om de ønsker å fylle opp episodene (og selge) i stedet for å fortelle historien på en litt mer sofistikert verbal måte, og at de kan mistenkes for å tvile på egne kvaliteter. Bare så det er sagt, selvsagt, angående Henry tviler jeg ikke et sekund på at hadde en intimklausul i ansettelseskontrakten ovenfor slottets personale, jeg mener, om den totale makt korrupterer sinnet, tenkt på den totale forførelsen den gir mulighet for. *Host* Videre. Tudors er voldelig, og finnes ikke redd for å vise den totale menneskelige dødsangst, eller detaljerte skildringer av dette. Jeg går god for at det passer perioden, at det forteller historien, men igjen, hvor mye er nok? Den er mye verre enn the Patriot, men samtidig bare komedien i forhold til Bloody Sunday. Men, også som nevnt, Tudors er forførende. Poesien til Thomas Wyatt (mener det var han) i kjølig gotikk, klærne, og hvor mye enn jeg hater Rhys Meyers, hvor vonde mange av scenene er, en vil innerst inne bare rømme inn i skjermen og spille med, med de fordeler og ulemper det ville medføre, men verdt risikoen; absolutt!
TERNINGKAST: 5.
