G for Guinness

Da det nå viser seg komplett umulig å gjenngi de siste dagers hendelser over et eneste innlegg ser jeg det som nødvendig at heller dele det opp å fordele det over flere korrespondansebrev i beste NRK stil, hvor annet hvert brev åpnes med "Da jeg for litt siden ............. sammen med ............. slo det meg at ............. ikke er helt som hjemme" Derfor vil størsteparten av mine opplevelser i Dublins gater søndag 21 september bli spart til senere og jeg hopper frem til da jeg i en tilnærmet sakral æresfrykt entret portene på St. James's Gate Brewery. For den lærde betyr det det samme som Guinness.

Hva som skjedde inne på bryggeriet i seg selv er i all hovedsak ikke veldig nyskapende sett med turistiske øyne; utstillingene var absolutt påkostede, det var ikke spart på noe når det gjalt å gjennomføre enten det var tønnebygging eller monitorer med database over samtlige reklamefilmer som har gått de senere 60 år, hvor flertallet faktisk var knakende festlige. Filmklippene fra 20-tallets Dublin med kommentarer var egentlig bare med på å gi oppholdet de tradisjonelle irske rammene som en bokstavelig talt smaker på vei nedover i glasset; regnet mot brosteinen, six penceluer, hestekjerrene langs Liffey, slitte victorianske bygg med vinduene åpne med klesvasken hengendes ut over gata hvor folk haster over og inn i de små sidegatene rundt Tempel Bar, Smithfield og Connolly Station. Klokkene i Christ Church og St Patrick's, trikken langs O'Connell Street og toget som bremser opp over Liffey og forsvinner bak Custom House. Slitte tremøbler, røyken som henger over rommet fra bardisken og som slår mot deg i det du kommer inn døra og blir møtt med et nikk fra bartenderen. Glassene som slår mot hverandre, Bacon and cabbage, Limericker Ham, Irish Stew og den søtlige duften fra ei flaske Bushmill's Black Bush som bokstavlig dufter opp av whiskeyglasset. Inntrykk nok til å gjøre en higen etter en pint kald, skummende Guinness, gjerne med en liten Shamrock i skummet. Det at en slik pint i bestefall bare kan nytes i hodet skal det innrømmes at en selvtappet Guinnes (m/utskrevet diplom)er heller ei å forakte. Det mest festlige utspilte seg faktisk i denne situasjonen mens vi stod der å tappet: ølkrana gikk tom, og siden det var seint på dagen var det ikke aktuelt å fylle på et fat for å toppe tre pint. Derfor ble jeg og de to andre guidet inn på bryggeriets offisielle bar og bartenderen ble forespørt om vi kunne få bruke krana der til å toppe, for hun (guiden) meinte at det bare var rett å rimelig at vi faktisk fikk fullføre det vi hadde begynt på, og betalt €11 for i inngangspenger. Bartenderen ville gjerne la oss slippe til og var helt sikker på at ingen av oss ville forvolde noe skade på Guinness Ltds eiendom, men kunne få problemer dersom det kom fram at ufaglærte hadde håndtert tappekranene. Derfor ble det ikke noe av det som i et gyldent minutt så ut til å bli møtet med noe som kunne utvikle seg til en myte; dagen da jeg styrte tappekrana på St. James's Gate Brewery. Ser for meg at det ville kunne stå som et meritt som ville ha gjort meg relativt udødlig og kandidat til statue på valgfri åpen plass og torg på Hadeland. Dette nesten personlige 7. juni ble dog kraftig veid opp da jeg returnerte til de andre i følget som satt tilbake i TV rommet. Her må det legges til at det var kamp om plassen. Søndag var også dagen for All-Ireland finalen i gælisk fotball mellom Kerry og Tyrone, hvilket er den største sportslige begivenheten i Irland. Og der satt jeg, i 7de etasje på bryggeriet med en Guinness sammen med 20 irer, et utall tyskere, en og annen belgier og noen andre ymse nasjonaliteter og så på GAA Finalen. Det må utvilsomt føres opp på lista over det mest irske jeg har gjort. Kort og godt. Da kampen var over, vi kom til 15 minutter før slutt, tok vi oss opp i panorama etasjen og så på utsikten over byen, som viste seg fra sitt definetive best; skyfri himmel, 20 grader og sol som kastet et disig slør over Wicklow Mouthens og Dublin Bay. Det var en lik stemning i restauranten som den en finner på ei høyfjellshytte innerst i Jotunheimen på tampen av sesongen når en sitter på trappa utenfor og ser sola forsvinne ned fra horisonten, balansere på en fjellkam noen minutter for så å gi solveggen over til en bitende kveldsbris. Forskjellen var, her var vi 70 meter over gatenivået, med irsk musikk i høytalerne, og terrenget rundt var, med unntak av de knappe 350meter høye Wicklow Mouthens flatt. Så flatt at vi hadde fritt utsyn nesten fra Swords til Dun Laoghaire, men roen, totalt anderledes enn den en finner noen meter under i Dame Street eller Grafton Street eller nede ved Heuston Station. Minneverdig, og t-skjorta fra gavebutikken stod da der og ropte på meg, så den måtte bare bli med.

For den som måtte interessere seg: Tyrone vant 1-15 mot Kerrys 0-14 etter mål 2 minutter før fulltid.