Da har det altså skjedd igjen; for fjerde gang på 6 år har en norsk soldat falt i kamp. Og det som er av offentlighet svarer med det som har blitt politikkens sterkeste våpen: følelser. Nå skal det sørges, hedres og beroliges. Tiltross for at vi har vært den aggressive parten i en 6 år lang okkupasjon er det like tragikomisk hver gang allmenhenten virker overrasket over at vi ikke er så skuddsikre vi liker å innbilde oss. Nesten like tragikomisk som at Steinkjær med sine 20.000 innbyggere hvor den lokale prosten hevder at mange kjenner mange. At det trolig var tilfellet i Stange eller Elverum, hvor de siste fallene var fra, begynner "lokalsamfunnene" å bli relativt store.
Krig er krig, og med tanke på hvor mange tusener som har fallt på begge sider under krigen, blir diskusjonen på hvilke biler som kjørte i hvilke rekkefølge blir litt...det blir litt rart at dette er så tragisk, som det virker på Strøm-Erichsen, når det er snakk om å sende flere solidater til det som trolig er det farligste området i verden. Glimrende. Videre; hvor mye bryr vi oss om (og hvor mye fokuserer vi på) de sivile som har blitt drept av den samme alliansen vi er en del av? Som en israelsk offiser sa etter krigen i Gaza "våre liv er betydelig mye mer verdt enn deres"; går utifra at dette er tilfellet for oss også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar