F--k off home France!

In less than two weeks has the Emerald Isle experienced some quite profound restoration of justice, or, at least, the Big Bullies have been forced to bite the dust. The UK have appolgized the Derry Affaire, and now, more correctly, yesterday the Frence "handball team" was sent home in dishonour from South Africa. 0:0, 0:2, 1:2 and a well earned return ticket for the team who rocked the buttom to participate just to contribut least to the competition. They ended up behind Greece, Nigeria, Slovenia, Algeria and New Zealand. Now the team has imploded, and the French President have been called upon and no one beyond France seems to be too unhappy about the exit. We won't miss ye, cheating gobs!

The Truth can't be hidden away forever.

The Government is ultimately responsible for the conduct of the Armed Forces; and for that, on the behalf of the Government, and indeed on the behalf of our Country I am deeply sorry.

Finally, 12 years of investigations, 2500 testimonials, 900 oral statements, a unknown number of hearings and interviews and £195M spent: British Acknowledgment. The result of the inquirery has booted Prime Minister Cameron into saying this 33 words during his Saville Inquire-address to the Commons, and the United Kingdom takes the full responsibility for the attrocities it committed 38 years ago against the Irish residents of Bogside. And I can't really stop the emotional roller coaster. from tears to laughter, at the same time.

At last, as we did know, they were innocent, every last one of them where innocent.

Rachel Corrie

Da Palestinakonflikten for meg reint personlig er den nest viktigst frigjøringskampen (Forent Irland er jo sjølsagt det viktigste, for meg) akter jeg å la det bli den siste kommentaren etter den israelske piratvirksomheten i Middelhavet. Det største engasjementet mitt ligger betraktelig lengre nord, og det er også begrensa hvor mye en oppnår med å håpe og synse på noe som helst i Midtøsten. Så når en representant fra den enes konflikten nå interverer i den andre kan en nok si at ringen er sluttet. Og, når en av fredsskaperne fra Nord -Mairead Maguire- leder an et irsk skip alene mot Midtøstens farligste styrke er ikke annet enn symbolsk sterkt i tillegg. En som i 30 år har forsøkt å skape fred i Irland bringer nå den samme ånden mot Gaza. Håpløst -sikkert. Prisverdig -så absolutt. At det er irer -overasker meg ikke.

Om få timer vil Rachel Corrie, med elleve irske aktivister nå israelske farvann. Hva som skjer etter det er usikkert. At IDF vil angripe, selv om skipet går under irsk flagg, og følgelig er et EU-skip vil selvsagt ikke bety noe som helst (EU vil forresten aldri endre Midtøsten før Tyskland tar innover seg at de er et moralsk gissel). Israelske myndigheter har den forehåndsinnstillingen at dette er terrorstøttespillere. Det får stå på dem. Irer er sjeldent i ledtog med Ayatollahen, og er såpass innprintet med at det er John Bull som er fienden at de neppe ser noen grunn til å utrydde den jødiske staten, og dette gjelder nok også Maguire. Og de 10 andre ombord forøvrig.

Om i så fall det verste skulle skje: ubevæpna irske fredsaktivister har blitt skutt ned i forsvar av demokratiet av soldater som har vært på fremmed jord tidligere, og som et ikke navngitt engelsktalende land har erfart, konsekvensen blir sjeldent fredelige, dog fortjent. Muligens står studentene i Tel Aviv i morgen å vaier med flagg og roper "vi elsker hæren" igjen, men vi under grønt,hvit og oransje (og alle andre som i overført betydning er i samme båt) vet at så lenge kuler, plyndring av land og undertrykkelse er til stede er ikke the Butcher's Apron et beskytta varemerke.

God`s speed, Rachel Corrie, God`s speed.

(Det er ikke meininga å bli religiøs av dette. Men litt påvirket av irene blir en da alltid.)

The State of Narcissism

This was not a love boat,it was a hate boat.These were not peace activists, there were supporters of terrorism

Binyamin Netanyahu til Jerusalem Post, 3. juni 2010, og fortsetter med den obligatoriske:

but that the soldiers had had a right to defend themselves and their country.

...og med det er staten Israel i selvutnevnt krig med blant anna Mairead Corrigan, fredsprisvinneren sammen med Betty Williams fra 1976. Selvsagt, som den israelske statsministeren sier, er det høyteknologiske våpen fra Iran slike som Corrigan vil ta med seg fra Dundalk til Gaza. Sjølsagt. Men igjen, i den israelske statens øyne er vi tydeligvis alle jødehatere, og tydeligvis er de med en utvidet rettferdighetssans de største av dem, og slikt må jo atommakten beskytte seg mot.

Det eneste som trenger beskyttelse snart er den israelske staten mot sin egentlige fiende; seg sjøl.

Frokosten dagen der på

Nesten ei uke etter den store dagen har nå bildene fra St. Patrickfestlighetene kommet meg i hende. Dessuten, som en person med respekt for de nasjonalesymboler, og med en utprega nasjonsbevist holdning til hva en uttrykker, markerer og framhever, var det nærmest en plikt til at en gjorde frokosten 18. mars til den mest nasjonsbeviste frokosten en har iløpet av et år. (Tross alt, langt flere "husker" dagen etter St Patrick betraktelig bedre enn St. Patrick-morgen. Kvelden derimot husker de færreste)

Lá Fhéile Pádraig Sona Duit!

My friends; congratulations. Today, it's truely Ireland first, Ireland last, and Ireland above all. Let's dress up in an authentic Irish spirit, join the Diaspora, and bring the Guinness out! Everybody is a bit Irish today. And even though the time has past since I had my days at the Isle, I bring those days still with me. Escpecially today.

Go raibh maith agath,

Eirinn go Braugh

Btw: it's totaly (socialy) accepted to wear huge, green, unpractical lepperchauns hats today. But, not tomorrow!

What the Hell did just happen?

OK, guys, normally I give a damn in football. However, as soon as anything concerning University College Dublin’s Blue Shirt Students (sic!), it’s something complete different. I know, it’s only the first matchday we have been through, however, how many times before have UCD been at the top of Eircom Leage, or made 3 goals in a single matc? Have no idea, probably never, but that’s history, now it is Airtricity Leage who’s the big Thing, and UCD is in the lead! Go Students!

Peace in our time?

Etter mer 9 dager kontinuerlige forhandlinger i Hillsborough Castle i county Down; etter at nesten halve parlamentsgruppa til Democratic Unionist Party forkastet traktatsutkastet; etter at mrs Robinson forkastet sin kristne tro og bedrev utukt: vi har fått en bindene avtale i Nord. Med tilslutning fra alle partier av betydning. Det jeg prater om er sjølsagt avtalen i Belfast som sikrer overføringa av politi- og justismyndigheter fra Westminister og over Irskesjøen til Stormont.

Hvorfor er dette så stort, i alle fall for de involverte parter i Irlands nordøstre hjørne? Enkelt sakt: det er her kimen til de siste 40 års fiendskap har vært. I Mars 1972, kort tid etter Bloody Sunday, ble hele det nordiske parlamentet suspandert på ubestemt tid. Året etter ble parlamentet for Nord-Irland avskaffet. På det tidspunktet hadde provinsen gjennomgått vel 3 år med juridisk kaos og borgerkrig, hvor kampen hovedsaklig dreide seg om Orangeordenens rett til å marsjere, mens Borgerrettsmasjene ble møtt med soldater, internering og angrep fra både protestantisk politi som loyalist mobber. Nå, godt og vel 41 år etter slaget om Bogside skal nå Republikanere og Unionister dele det juridiske ansvaret i Stormont. Institusjonelt betyr det at irer for første gang siden 1922 får full medbestemmelse i juridiske anliggener nord for grensa.

Derfor er det intet mindre enn progressivt at hardliner (og forsmådd ektemann) Peter Robinson (DUP) hvis partifeller tidligere heller ville kanselere fredsavtalene fra 1998 og 2006 enn å sitte i samme regjering som Sinn Féin, nå ønsker å jobbe for "en administrasjon som alle kan identifisere seg med". Avtalen som i går ble spikret fast og presantert av Robinson, Martin McGuinness (SF), Mark Durkan (SDLP) og henholdsvis den irske og britiske statsministeren, går i hovedsak ut på at det innen mai i år vil bli etablert et nordirsk justisdepartement. En naturlig følge av dette er også utnevnelsen av en ny justisminister. En slik post er i seg selv ikke kontroversiell, men partitilhørigheta til han eller henne som vil ta dette setet er desto mer omstritt. I sannheta er det umulig å få noen fra de to største partiene på begge sider til å ta plass, uten at den andre blokka vil slå seg vrang. Unionistene vil anse en Republikaner som en trussel mot Orangeordenen, mens en Republikkaner vil lett kunne beskylde en hardline Unionist for å sabotere prosessen ved å halvhjerta inneha en possisjon de i utgangspunktet var imot. Løsningen, her som resten av dokumentet, er omfattende kompromier.

For det første: justisministeren blir etter all sansynlighet David Ford. Noter navnet. Ford er en britisk født økonom utdanna ved Queen's College i Belfast, som først bosatte seg permanent i 1969, og har de senere årene vært partileder i Alliance. Tradisjonelt har Alliance vært det partiet de færreste har sett eksistensgrunnlaget for. Imotsettning til de andre partiene er Alliance nøytral i spørsmålet om Nord skal gjenforenes med sør eller forbli britisk, og søker løsninger på tvers av skillelinjene. Til nå har de ikke deltatt i samarbeidsregjeringa, men nå, helt over natta er de trolig blitt innehaver av den viktigste ministerposten. Samtidig som ministerposten i første omgang IKKE går til noen av blokkene, kan dette, om ikke anna, væra et utmerka forhandlingskort i fremtida. Den andre biten ved at justis- og politimyndighetene nå svarer til Stormont er at vi får en sivil justiskansler (Attorney General). Altså, en fast, ikkevalgt, håndhever av paragrafene. Noe sapolitisk er strengt tatt noe det er mangelvare på der oppe.

Stridens kjerne, hvis nær knekte forhandligene tidligere i uka har vært marsjene. Eller mer presist: Orangeordenens rett til å feire Willhelms seier over James ved å marsjere gjennom katolske bydeler. Denne biten vil bli løst ved at det nedsettes et 6-medlemmersstort råd som ene og alene skal ta for seg paradene, hvor det legges vekt på at det skal finnes lokale løsninger på emnet. Lokale løsninger på nasjonale spørsmål med andre ord. Andre liknende løsninger er at det skal opprettes et råd for å forbedre samarbeidet internt i regjeringa, og et anna råd, styrt av nestformennene i Sinn Féin og DUP, skal ta for seg de sakene regjeringa ikke har funnet løsninger, politisk sett, her under reformeringa av skolevesenet.

Politisk sett er nok Sínn Féin den største seierherren, siden de har lagt mye av sin prestisje, både nord og sør for grensa, i å fremstå som ansvarlige, og ikke et vedheng til det fhv IRA. Om en ser stort på det er nok først og fremst provinsen som helthet. På republikansk side kan en slik avtale underminere hele grobunden for ytterliggående grupperinger, som er betydelig mindre disiplinerte og ideologisk skolert som IRA i sin tid var. Nord har blitt betraktelig mer autonomt med denne avtalen, så sånn sett viser Sinn fein ovenfor sitt gamle grunnfjell at de fremdeles er hengitt til det forente Irland. På unionistisk side er Jim Allister i Traditional Ulster Voice blitt stemma til de misfornøyde, de som hater tanken på å dele makta med katolikkene, og kan tjene mye på kritikken av DUP. Derfor er det en yterligere fragmentering av unionisten og en forenig av republikanerne vi kan ha sett starten av. 40 år med uvisshet derimot, det ser vi slutten på.

Bloody Sunday: the Day Innocent Died

En skal ikke tåle så indelig vel den urett som ikke rammer en selv. Derfor husker jeg denne dagen. Ikke bare fordi den symboliserer de britiske overgrepene mot Irland oppgjennom århundrene, men fordi på denne dagen - 30. januar 1972 - ble de som ville bli hørt, de som ville ha slutt på undertrykkelsen, de som ba om noe så enkelt som grunnleggende rettigheter møtt med kuler. Kuler fra den samme regjeringen som den 22. januar -8 dager tidligere- ble tatt opp det EU.

14 personer døde den dagen. Gerald Donaghey, John Duddy, Hugh Gilmour, Michael Kelly, Kevin McElhinney og John Young var mindreårige. Fem ble skutt i ryggen. Dette var den IRA-trusselen den britiske hæren gikk utifra de stod ovenfor. At hverken Edward Heath, Harold Wilson, James Callaghan, Maggie Thatcher eller John Major fikk til å sette ned en objektiv granskningskommissjonn er bare nok et bevis for den stigmatiseringen det katolske samfunnet har blitt utsatt for opp til de virkelige fredsforhandlingene kom til i 1998 og 2002.

Vi bør så lenge som mulig unngå væpnet konfrontasjon. Dessverre for "de seks fylkene" ga Bloody Sunday disse ingen andre reelle muligheter. Om ubevæpna demonstranter blir møtt av CS-gass, kuler og piggtråd, hva står igjen å gjøre? Storbritannia ville bli kvitt en fiende, derfor fikk IRA sin største moralske og legitime boost noen sinne denne dagen på vinteren i '72. For å bruke Inger Hagerups ord:

De brendte våre gårder.

De drepte våre menn.

For hver som gikk i døden,

står tusener igjenn.

Står tusen andre samlett

i steil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Det var det som skjedde den dagen i Derry. Derfor skal vi huske den dagen 14 personer mistet livet i en våpenløs kamp mot vold og barbari. For hver av dem som forblødde i Sackville Street, skal flerfoldige bære arven videre, og flerfoldige fortsette og masjere. Vi skal aldri glemme. Uansett hvor i verden det må være.

Ingen hvile før orange og grønt og Nord og Sør er gjenforent.

Tiocfaidh ár lá

The Public Broadcaster on Ireland

As the night shift at the Warft whent to its last hour this morning, and I, newly promoted to security guard in the gangway, had once again honoured my own tradition of finishing al the duties at my office several hours before the day shift. Of course, this left me with several hours of free time. As usual most of this hours went lost between the pages "Let the Right One In", who, in addition to a bit too many views at Moonlight fan pages and True Blood clips at YouTube, gave me my dayly vampire overdose. Back to the storey. Resiving quite strong vamp-abstinences I had to put my focus on subjects not related to fangs, blood, black eyes, nights, bites and other stuff that bring joy to my wolrd. Hence, I put on the radio.

After the 6 o'clock news the next program was "Sent og tidlig"/"Late and Early". A quite ligth, easy listning show, where the host mainly played morning music, and in the breaks between the songs where talking about a subject of, relativly, common, but still a abit narrow, interest. Today's subject where Ireland.

Taken to consideration that I put everything in getting integrated into the Irish life during the time I spent there, I suddenly found myself listning to his thoughts with the ears of an resident. And true, Norwegians have something to learn of the Irish, as the host remarked, and praised, that the Emerald Isle is utter...green. Through everything. Even Dublin. Perhaps have I been too spoild with green areas, as both Dublin 4 and Bergen have quite a decent number of gardens, parks and so on, however, that's rather Bergen going Irish, as most towns up here lack such. However, he did mock the Irish logic when it comes to bus routs. What a tourist...

Let's compare. First, a typical Dublin Bus time table. Old, faithful number 10. The second one, the routs from southern Bergen towards the North. Can't he realy see that, despite the lack of exact arrival at the different stops between Phoenix Park and UCD, at least you know WHEN the bus starts at its journey, and HOW OFTEN. How difficult is it to remember that a bus starts at 12.05pm from Phoenix Park, and arrives at O'Connell Street 20 minutes later on its way towards UCD you should ad those 20 minutes at the starting point? If you should be at UCD at no later than 1:30 PM you would do something smart trying to be at the stops O'Connell St, Kildare St or Lw Bagott St between 12:25 and 12:40. It's quite logical, easy and gives certain room for the drivers; and never forget that the Irish never use to arrive an appointment before at least 10 minutes have gone. Much the same as TIDE Buss. And the irish way also take better hights for the nearly full time presents of gridlocks on the roads.

Also, he made some quite cute comments on the screens above the seats at the Iaród Éireann trains where the IE puts the name of those with reservations. The Undersigned have by himself had the joy of observeing his name forcing people to move. At least he managed to descirbe the Irish as a jolly good people, after a bit too much mocking. I don't give a damn if a system is effective, logic or accurat; smoking breaks, rail crossings, family talks out of nowhere and other "countryside" like habits have their own charm. And that's the important. Eirinn go Braugh.