Jeg ble i dag den første nordmannen som aktivt oppsøkte Sinn Féin for å gjøre ren turisthandling. Ja, akkurat, turisme og irsk republikanisme går faktisk ganske bra overens, tro det eller ei. La oss være enige om en ting: turisme er nasjonalisme, og Carrol Irish Gifts (suvenir kjede) er Irlands største agitator innen kulturpropaganda, på en hyggelig måte, dog slitsomt kapitalistisk. Åpent døgnet rundt og spiller de samme sangene opp igjen og opp igjen, så, når betjeningen går rundt å synger på sangene som spilles over høytalerne er det enten fordi de har blitt totalt hjernevaska, eller så har det begynt å rable for dem, stakkars. Jeg mener, høre ”Seven Drunken Nights in Dublin” på repeat konstant kan umulig være noe positivt for den psykiske helsa. Uansett. Sinn Féin.
Et godt bilde på meg er da den personen som nekter og la den hardt tiltjente kapital i lommeboka gå til de store kjeder, og heller går litt uortodoks til verks for å besørge levebrødet for de mindre aktører. Nå har det seg slikt, at om alt det Sinn Féin tar i er republikansk, betyr det følgelig at republikansk musikk, klær og symboler distribueres over hele Dublin, inkludert resten av Republikken, og all fortjenesten går følgelig til selskapene og de personene (les de næringsdrivene) som står i kø for å skjelle ut SF på offentlig TV med jevne mellomrom. Derfor, siden mye av det samme som disse herrer selger kan anskaffes fra Partiet for samme pris, oppsøkte jeg da Sinn Féin Bookshop i Kevin Barry Memorial Hall, Parnell Square, for å se hva som var der, dessuten vil jeg heller at pengene jeg evt legger igjen går med til å finansiere det Gerry Adams, Martin McGuinness og Mary Lou McDonald måtte foreta seg (les: Lisbon Treaty Referendum II).
Uansett. Jeg entret lokalet og kommer midt inn i en diskusjon hvor han bak disken diskuterer forslaget til privatiseringen av helseforsikringene og sjukehusene generelt med to eldre damer, og det er klart at ingen av dem er mer enn ytterst lunkende til hele forslaget. De hilser, jeg hilser tilbake før jeg begynner å gå igjennom stedets ytterst radikale ansamling av litteratur. Så fortsetter de diskusjonen:
”They (regjeringen red.am) claims that the privatization of the health system and the insurances is because of bad economy; It’s all about the taxation. Look to Sweden, Norway and Denmark! Those Scandinavians have heavy taxation, but; they got everything back in form of proper public services. The system up there is working.”
Det var egentlig ganske interessant å overhøre, for ikke pokker om de tok meg for å være norsk. Sjølsagt, kanskje skulle jeg ha sagt takk, men nå er det å forstå folk fra Nord-Dublin når de begynner å prate seg imellom. Hadde forresten en ganske interessant samtale med han som stod bok disken etter på, og han syntes at det var interessant at noen fra utlandet faktisk hadde lyst til å fordype seg i partiet. Jeg vil da her understreke at jeg vil ta for meg fredsprosessen og Sinn Féins overgang, eller inkludering, alt etter som hvilken sannhet som passer best, i det parlamentariske systemet. Lurer på om jeg kan skrive hele bacheloroppgava på engelsk? Høres litt bedre ut med ”From the armalite to the ballot paper: the new Sinn Féin after the Good Friday Agreement”. Uansett. Jeg kom over noe knakende festelig i bokhylla. Alle som har tråla en bokhandel i Storbritannia eller Irland har sett stativene i historieavdelingene med illustrerte pocket/hefter med tegninger av historiske slag, kriger, uniformer til forskjellige hærer og liknende. De har forresten ei bok om både vikinger og Weserübung der, og sist nevnte har et bilde fra Lillehammer på forsiden. Uansett, de har veldig mange forskjellige utgaver, men bare en om irske rebeller, det vil si Irish Volunteers 1913-1922, men, til noen sin fortvilelse ingen slik bok om IRA. Derfor har de lagt sin egne, men fine tegninger av uniformer brukt fra 1950 og opp til 1990. En ganske morbid dokumentar om patruljer i Tyrone og hvordan de organiserte seg for å ta britene i bakhold. Dessuten hvordan uniforms reglementet var, og hvordan de forskjellige battaljonene uniformerte seg. Uniformene fra 50-tallet var jo direkte stilige, er noe med mausere, nikkers, tweedjakker og six-pence luer,, dog, ”uniformene” fra 90-tallet var…la oss si det sånn, vi treffer slike daglig og heter sivilister. Hettegenser og finlandshette er ikke en regulær uniform, med mindre du heter George, bor i Washington og er redd for småunger med steiner. Men, nå kommer det festlige her. Jeg mistenker sterkt Kjell Aukrust for å ha kontakter i IRA! På sidene for våpen var det bilder fra noen treningsleire de hadde på 70-tallet, og der var det mye rart, blant annet en gjør-det-selv bombekaster. Denne bombekasteren var såpass finurlig i sin natur at det var vanskelig å se hva det faktisk var i utgangspunktet. Kaliberet var såpass overdimensjonert i forhold til støttebeina at om rekylen blei for sterk er jeg stygt redd for at hele konstruksjonen ville knele og på den måten faktisk være farligere for de som skyter opp noe enn de som blir siktet på. Det hele liknet mer på en litt grov grill som var stappa ned i et skrøpelig rør og støtta opp med noen brekte skistaver om bar vekta. Ytterst finurlig og klar for et eller annet tegnebrett oppe i Flåklypa. Kjøpte ”An Phoblacht”, en radikal utgave av Klassekampen, og lovte å stikke innom seinere, har sett ut et par festlige ”I hate Thatcher”-t-skjorter og noe musikk i tillegg til bøker til bacheloroppgave. Radikal vri får en si.
Dog, tilbake hjemme er ikke overraskelsene over, og nå vil dere, kjære lesere, kanskje forstå hvorfor det er en smule vanskelig ikke bli revet med av diverse irske nasjonalistiske undertoner. Familien jeg bor hos har en historie, og den er mildt sagt imponerende, i alle fall med mine øyne. Broren til hun jeg leier av er en kjent TV-vert, og på fritida medlem av Finna Fáil, så jeg lurte på om han hadde tenkt på en karriere der, men det hadde han ikke som hun sa, men familien har tradisjoner for å delta. Oldemora til min Landlord er en personlighet fra borgerkrigen. Oldefaren hennes var med på Påskeopprøret i 1916 sammen med to brødre, og var valgt inn i det 1. Dáilet i 1919. Vi prater om det Dáilet 124 Sinn Féinere etablerte etter å ha fornekta det britiske parlamentet, og dette er da det Dáilet hvor Michael Collins var minister for Home Affairs og Cathal Brugha president. Familien jeg bor hos har historisk sterke bånd til familien de Valera, og Judith har faktisk møtt denne giganten flere ganger som lita jente, mens han enda var president. Familien har 3 tidligere ministere, og den nåværende familieministeren. Jeg kommer uansett ikke over at de har tre revolusjonære familiemedlemmer som for 90 år siden løp sammen med James Connolly, Patrick Pearse, Thomas MacDonagh og Thomas Clerke og skapte helvete for britene. De tapte, ble skutt og la byen i ruiner, men uansett; DETTE ER HISTORIE SOM BLIR VELDIG NÆRT! For eksempel; på kjøkkenet står det en innramma versjon av uavhengighetserklæringa fra 1916, en veldig fin utgave sådan, som jeg hadde tenkt å spørre hvor hu hadde fått tak i så jeg kunne kjøpe faksimile og ta med hjemmat. Vel. For det første; det var en gave. For det andre; det er en orginal. Dvs, en av de kopiene som ble trøkt opp i all hast i april 1916. En original uavhengighetserklæring…på kjøkkenet. Jeg sier ikke mer. Jeg bare konstaterer at jeg er i ferd med å bli veldig fortapt i irsk politisk historie, og at jeg bor hos noen med en revolusjonær historie. Med tanke på at jeg reiste hit på grunn av at jeg så ”Michael Collins” for 4 år siden og på grunn av det jeg akkurat har nevnt…jeg har det fint jeg, mor.
Et godt bilde på meg er da den personen som nekter og la den hardt tiltjente kapital i lommeboka gå til de store kjeder, og heller går litt uortodoks til verks for å besørge levebrødet for de mindre aktører. Nå har det seg slikt, at om alt det Sinn Féin tar i er republikansk, betyr det følgelig at republikansk musikk, klær og symboler distribueres over hele Dublin, inkludert resten av Republikken, og all fortjenesten går følgelig til selskapene og de personene (les de næringsdrivene) som står i kø for å skjelle ut SF på offentlig TV med jevne mellomrom. Derfor, siden mye av det samme som disse herrer selger kan anskaffes fra Partiet for samme pris, oppsøkte jeg da Sinn Féin Bookshop i Kevin Barry Memorial Hall, Parnell Square, for å se hva som var der, dessuten vil jeg heller at pengene jeg evt legger igjen går med til å finansiere det Gerry Adams, Martin McGuinness og Mary Lou McDonald måtte foreta seg (les: Lisbon Treaty Referendum II).
Uansett. Jeg entret lokalet og kommer midt inn i en diskusjon hvor han bak disken diskuterer forslaget til privatiseringen av helseforsikringene og sjukehusene generelt med to eldre damer, og det er klart at ingen av dem er mer enn ytterst lunkende til hele forslaget. De hilser, jeg hilser tilbake før jeg begynner å gå igjennom stedets ytterst radikale ansamling av litteratur. Så fortsetter de diskusjonen:
”They (regjeringen red.am) claims that the privatization of the health system and the insurances is because of bad economy; It’s all about the taxation. Look to Sweden, Norway and Denmark! Those Scandinavians have heavy taxation, but; they got everything back in form of proper public services. The system up there is working.”
Det var egentlig ganske interessant å overhøre, for ikke pokker om de tok meg for å være norsk. Sjølsagt, kanskje skulle jeg ha sagt takk, men nå er det å forstå folk fra Nord-Dublin når de begynner å prate seg imellom. Hadde forresten en ganske interessant samtale med han som stod bok disken etter på, og han syntes at det var interessant at noen fra utlandet faktisk hadde lyst til å fordype seg i partiet. Jeg vil da her understreke at jeg vil ta for meg fredsprosessen og Sinn Féins overgang, eller inkludering, alt etter som hvilken sannhet som passer best, i det parlamentariske systemet. Lurer på om jeg kan skrive hele bacheloroppgava på engelsk? Høres litt bedre ut med ”From the armalite to the ballot paper: the new Sinn Féin after the Good Friday Agreement”. Uansett. Jeg kom over noe knakende festelig i bokhylla. Alle som har tråla en bokhandel i Storbritannia eller Irland har sett stativene i historieavdelingene med illustrerte pocket/hefter med tegninger av historiske slag, kriger, uniformer til forskjellige hærer og liknende. De har forresten ei bok om både vikinger og Weserübung der, og sist nevnte har et bilde fra Lillehammer på forsiden. Uansett, de har veldig mange forskjellige utgaver, men bare en om irske rebeller, det vil si Irish Volunteers 1913-1922, men, til noen sin fortvilelse ingen slik bok om IRA. Derfor har de lagt sin egne, men fine tegninger av uniformer brukt fra 1950 og opp til 1990. En ganske morbid dokumentar om patruljer i Tyrone og hvordan de organiserte seg for å ta britene i bakhold. Dessuten hvordan uniforms reglementet var, og hvordan de forskjellige battaljonene uniformerte seg. Uniformene fra 50-tallet var jo direkte stilige, er noe med mausere, nikkers, tweedjakker og six-pence luer,, dog, ”uniformene” fra 90-tallet var…la oss si det sånn, vi treffer slike daglig og heter sivilister. Hettegenser og finlandshette er ikke en regulær uniform, med mindre du heter George, bor i Washington og er redd for småunger med steiner. Men, nå kommer det festlige her. Jeg mistenker sterkt Kjell Aukrust for å ha kontakter i IRA! På sidene for våpen var det bilder fra noen treningsleire de hadde på 70-tallet, og der var det mye rart, blant annet en gjør-det-selv bombekaster. Denne bombekasteren var såpass finurlig i sin natur at det var vanskelig å se hva det faktisk var i utgangspunktet. Kaliberet var såpass overdimensjonert i forhold til støttebeina at om rekylen blei for sterk er jeg stygt redd for at hele konstruksjonen ville knele og på den måten faktisk være farligere for de som skyter opp noe enn de som blir siktet på. Det hele liknet mer på en litt grov grill som var stappa ned i et skrøpelig rør og støtta opp med noen brekte skistaver om bar vekta. Ytterst finurlig og klar for et eller annet tegnebrett oppe i Flåklypa. Kjøpte ”An Phoblacht”, en radikal utgave av Klassekampen, og lovte å stikke innom seinere, har sett ut et par festlige ”I hate Thatcher”-t-skjorter og noe musikk i tillegg til bøker til bacheloroppgave. Radikal vri får en si.
Dog, tilbake hjemme er ikke overraskelsene over, og nå vil dere, kjære lesere, kanskje forstå hvorfor det er en smule vanskelig ikke bli revet med av diverse irske nasjonalistiske undertoner. Familien jeg bor hos har en historie, og den er mildt sagt imponerende, i alle fall med mine øyne. Broren til hun jeg leier av er en kjent TV-vert, og på fritida medlem av Finna Fáil, så jeg lurte på om han hadde tenkt på en karriere der, men det hadde han ikke som hun sa, men familien har tradisjoner for å delta. Oldemora til min Landlord er en personlighet fra borgerkrigen. Oldefaren hennes var med på Påskeopprøret i 1916 sammen med to brødre, og var valgt inn i det 1. Dáilet i 1919. Vi prater om det Dáilet 124 Sinn Féinere etablerte etter å ha fornekta det britiske parlamentet, og dette er da det Dáilet hvor Michael Collins var minister for Home Affairs og Cathal Brugha president. Familien jeg bor hos har historisk sterke bånd til familien de Valera, og Judith har faktisk møtt denne giganten flere ganger som lita jente, mens han enda var president. Familien har 3 tidligere ministere, og den nåværende familieministeren. Jeg kommer uansett ikke over at de har tre revolusjonære familiemedlemmer som for 90 år siden løp sammen med James Connolly, Patrick Pearse, Thomas MacDonagh og Thomas Clerke og skapte helvete for britene. De tapte, ble skutt og la byen i ruiner, men uansett; DETTE ER HISTORIE SOM BLIR VELDIG NÆRT! For eksempel; på kjøkkenet står det en innramma versjon av uavhengighetserklæringa fra 1916, en veldig fin utgave sådan, som jeg hadde tenkt å spørre hvor hu hadde fått tak i så jeg kunne kjøpe faksimile og ta med hjemmat. Vel. For det første; det var en gave. For det andre; det er en orginal. Dvs, en av de kopiene som ble trøkt opp i all hast i april 1916. En original uavhengighetserklæring…på kjøkkenet. Jeg sier ikke mer. Jeg bare konstaterer at jeg er i ferd med å bli veldig fortapt i irsk politisk historie, og at jeg bor hos noen med en revolusjonær historie. Med tanke på at jeg reiste hit på grunn av at jeg så ”Michael Collins” for 4 år siden og på grunn av det jeg akkurat har nevnt…jeg har det fint jeg, mor.
Kan forresten legge til at Dublin på høsten er ganske fint å se på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar