Da har man endelig litt tid til å skrive igjen, hvilket har vært en mangelvare den siste perioden, hovedsaklig på grunn av fatalt opplegg fra UCDs side (slik går det når en for en hver pris skal ha markedsorienterte universiteter, jeg er ingen enhet, ta den Dr. Butler(et navn som forresten forfølger meg)!), og helgetur til Galway. Sistnevnte noe en faktisk har sett framtil.
Kan i grunnen hoppe tilbake til Torsdag. Torsdagkveld kl 9.30 PM lokal tid, hvor jeg da plutselig fikk det innfallet at jeg skulle se på en av de nå åtte filmene jeg har kosta på meg her. Valget fallt da på Saoirse? som er irsk for "Frihet?". Veldig kort fortlat er Saoirse? no så uvanelig som en irskspråklig film, det vil si at introduksjonen lyder som så:
SAOIRSE? an dara scannán stairiúill a rinne Gael
Linn faoin gcaoi ar baineadh féinrialtas amach in Éirinn. Tosaíonn an scannán le bunú Dháil Éireann sa bhlaian 1919.
Legg merke til den konservative språkbruken da Dáil Eireann blir skrevet på en litt anderledes måte. Greit å huske i tilfelle en skulle komme i en gramatisk diskusjen en sein kveld på byen. Uansett. Filmen er et propaganda mesterverk fra 1961 som tar for seg den irske uavhengighetskrigen fra 1919 til 1921 og til borgerkrigens utbrudd i 1922. Filmen består utelukkende av filmklipp og avisoverskrifter fra den tida, og alt da tonesatt med alt fra the Soldiers Song til noen direkte sørgelige ballader, mens da kommentatoren varrierer med å lese patriotiske dikt og bruddstykker fra aviser, taler, partiprogram og dertil beslektede sjangere og utbryter ved et tilfelle at "For britene er det ikke forskjell på GAA (Gaelic Athletic Association) og Sinn Féin, og løsner skudd mot tribunene på Croke Park som om de var en og samme". Uvant krasst. Og som vanelig ender jeg opp imponert av filmkvaliteten, for med tanke på at kamerabesetningen neppe var offisielle var det ganske imponerene å plutselig kjenne igjen steder i Dublin, Union Jack hang over GPO, at det kjørte britiske panservogner opp O'Connell Street, marskingeværstillinger ved Trinity College, Eamon de Valera inspiserte IRA brigaden i Kerry og det faktum at nedbrenningen av Cork og Trim var filma; Dublin var med et plutselig ikke så harmlaust. Noe festelig var det også, fordi et av filmklippene her i Saoirse? også ble brukt i Michael Collins (som Liam Neeson er skummelt lik) og at artiklen som omtaler at en politi inspiktør ble likvidert av IRA (Ridlet with bullets) som også blir referert til i Collins-filmen (Liam Neeson holder da på å banke opp mannen som likvederte inspektøren fordi han brukte mer enn et skudd siden kuler ikke vokser på trær). En får litt perspektiver av slikt, hvor fredelig det nå enn er her, så er det faktisk ikke mer enn 86 år side Four Courts ble skutt i filler av de som i dag er største opposisjonsparti her. Ga glatt filmen en 5er og gikk til sengs.
Dagen etter tok vi, ISS, bussen fra Belfield og tok vestover i et regnvær som ble med oss så og si hele dagen. Kan egentlig ikke gjengi så mye av de første 2 timene av turen av den enkle grunn at Undertegnede tok kvelden allerede før vi hadde forlatt Co. Dublin. Da jeg sperret øynene opp igjen var terrenget helt likt som da vi starta, bare at gresset var enda grønnere. Fantastisk grønnt. Dessuten var vi nære Athlone in Westmeath, hvor det forøverig var tilbud på julenisser og skinnsofaer. Jeg for mindel nøyde meg med å kapre den euroen som stod igjen i ei vogn og kjøpte meg en bagett sammen med to andre mens resten løp på McDonalds. Jeg får vel korrigere meg sjøl litt, vi var riktig nok i Athlone, men vi var bare ved motorveien, på et sted som var forbløffende likt Åsane, bare noe mindre kupperte og planlagt fra byutviklingsetatens side. Fra Athlone kasta vi oss ut på en vei som blei smale og smalere, det ble lengre og lengre mellom husa synkront med at mellomrommet mellom bussen og møtene busser ble mindre, så ble steinhjerdene og saua mange; og da var vi i Offley. Nærmere bestemt Clonmacnoise.
Clonmacnoise er DET gamle religiøse sentret i Irland, og da meiner jeg senter som i senter, for dette er omtrent så midt på øya som det er mulig å komme. Grunnlagt på St Patricks tid av en lokal helgen, hvis ku kunne redde folk fra helvete er stedet nesten som et bilde på Irlands historie. I sine glansdager hadde stedet rundt 7000 innbyggere og tre "katedraler" i tillegg til at det var her alle missjonærene Irland sendte til Europa ble utdannet, og fungerte som et maktsentrum for keltiske høvdinger i en mannsalder. Så kom vi. Stedet har blitt plyndret ikke mindre enn 14 ganger av vikinger, stategisk som det ligger til like ved Shannon. I tillegg var normanerne og britene innom 8 ganger, sist gang med det resultatet som dere ser på bildet, og til slutt har irene sjøl plyndra det en håndfull ganger, trolig noe som bygger på en misforståelse eller en BIFFO (Big Ignorant Fucker From Offley) som ikke helt hadde forstått hvordan dette medplyndringer fungerte. Tilbrakte da snaue to timer på stedet, hvor forøverig pave Johannes Paul II holdt preken i 79, stolen hans var forøverig usedvanelig ubehagelig og kald. Etter dette tok vi oss ut på veien igjen, dukket oppigjen i Roscommon og kostet gjennom det grønne, steinhjerde herjede landskapet. Tok igjen kvelden og våknet oppigjen i det vi svingte inn i Galway sentrum. Hostellet, som lå vis-a-vis det norske konsulatet, kan på det aller varmeste ambefales, sjøl om innehaveren er besatt av creps og er en pen blanding av bayer og australier. Delte rom med 4 tyskere og 1 amerikaner, og hadde det egentlig storarter. Riktig nok ble disse igjen da vi gikk ut, men begynner nå å få såpass mange bekjente over her at en ikke blir isolert om noen ikke blir med ut. Vi fikk fulltreff på første forsøk og ende opp på et sted hvor det var levende musikk, blant anna den flinkeste og peneste felespillern jeg har sett. Så, naturlig nok da jeg fikk sitteplass tre meter fra trioen (fele, banjo/gitar, tromme)og Guinnessen i hånda falt jeg fort til ro og erklærte stedet som naturlig habitat. Etter to pints trakk vi ut i den isende vestkyst kulda og trakk ned til McDonagh, som er Connaughts beste fish'n chips. Da en kommer inn henger det et bilde av innehavern som håndhilser på Gerry Adams. Her overrasker jeg meg sjøl. Det er ikke fordi det henger et bilde av Gerry (eller Jerry som de hadde prestert å skrive) Adams på veggen der jeg blir overrasket, men det faktum at mannen spiser Fish'n Chips. Trodde da det var sjølve symbolet på det britiske kjøkken, og at det ikke var i hardbarka irsk republikaneres interesse å bli avbildet mens de etter all sansynlighet hadde konsumert en posjon britisk kultur! Merkelig sak. Veit igjen ikke helt hva jeg spiste, men Hake smaker i alle fall godt, og husk inderlig på å bestille på 7 minutter. Kvelden etter der dabbet egentlig litt av. Gruppa gikk litt i oppløsning etter at vi hadde besøkt King's Head, grunnlagt 1649, som egentlig var fin, men litt vel Dublin-aktig tatt omgivelsene i betraktning. Dessuten var det to spanjoler som tok ledelsen i å avgjøre hvor gruppa ville, og da skjedde det igjen et interessant fenomen: det er faktisk mulig å gå en time i en irsk by uten om å finne en pub. Da det blåste stiv kuling og tempraturen sank ned mot 0 og en står i døra på en pub, men må snu fordi tre av åtte personer mener at det ikke er god nok musikk på sted, og bestemmer seg for å gå innigjen på pub nummer to, som i mellomtiden har blitt såpass fylt opp at det å flytte seg ikke lengre er en sjølfølge, kan få sjøl tolmodige sjeler til å få problemer med å moderere seg, og to av tyskerne på gruppa ble til slutt veldig ærlige når det gjalt å si hva de syntes om organiseringa.
Dag 2. Dagen gikk i sin helhet med til å forflytte seg med buss rundt om i County Clare, som gir gode assosiasjoner til filmen The Boys from County Clare, med Andrea Corr og Bernard Hill, men området kunne også minne veldig på noen av scenene i Trsitan og Islode. *Host* Gikk i det lengste rundt og håpa på at Isolde og/eller Sophia Myles skulle sitte på noen av klippene og stirre utover havet, hvilket jeg ville ha satt pris på, absolutt. Dessverre gjorde de ikke det da, og siden jeg i det hele har relativt store problemer med å gjengi hva jeg faktisk så, siden hele øya viser seg å væra bedre enn på film, og mye bedre enn det jeg hadde forventa, at jeg bare ber dere se litt på the Cliffs of Moher og så tenke dere en hel kyst som er litt lik det der, legg til ting som vil gjøra forestillinga deres til en parodi på Irland, gang med to, og dere kan tenke dere hvordan Co. Clare da er. ferdig med det. Vestkysten er også litt festlig av politiske grunner; som et av få steder i Irland er det faktisk her åpen motstand mot EU. Faktisk var et skilt med den vante propagandaen (veiprosjekt finansiert med så så mange prosent fra EU) tagget ned med et stort forbundt skilt over stjernene og påskrevet "IRISH ROADS, IRISH LAWS" Tilbake i Galway var oppskrifta ganske lik den fra i dagen før, bare at vi, det vil si ei gruppe bestående av to franskmenn, en østerriker, en japaner, to ukjente og tre tyskere inkludert meg løp innom en annen pub, som vistnok skulle væra god. Jeg satte meg igjen fast i baren, og erklærte stedet allerede under Ulieann pipe soloen for et naturlig habitat og forsvant litt i stemningen. Med unntak av en alt for stresset bartender var dette stedet faktisk enda bedre enn dagen før av den enkle årsak at det var større så en ikke stod oppi hverandre. Snittalderen var godt over 40, som en konservativ gjentning, men stemninga var det ikke noe å si på, og før jeg hadde fått med meg at kvartetten (Ulleann pipe, fele, fløyte banjo/gitar) hadde gitt seg hadde en ny, eldre type inntatt scena og stemte i "Go on Home British Soldiers go on Home", mens resten av puben sang med. Min teori om at det eneste som er feil med filmer fra Irland er at sanga i filmene er langt mer politisk korrekte er betydelig styrket etter dette. Dagen etter fortalte en annen jeg har blitt kjent med at de hadde kommet i prat med en lokal fra Galway, og han omtalte Dublinere som briter...hvilket aldri i livet kan væra noe positivt. Trur Senterpartiet muligens kunne ha tatt innpå AP om vi klarte å få en slik radikal holdning rundt om i Norge, og vi for en gang skyld kunne la Bergenserne være i fred og heller fokusere distriksdebatten på arrogante dansker i tigerstaden. Merker at det er en retorikk jeg kan like. Uansett var det nok den kvelden jeg for fullt opplevde ytterpunktene i irsk kultur; fra "Fields of Athenry" (hvilket vi må kjøre over for å komme til Galway) og Boys of the Old Brigade og hvor det ble stemt i for full hals på refrenget "Oh, Britain, why did you give us this Reign of Terror" på den puben jeg ikke husker navnet på til Hotell Spanish Arch hvor det gikk i Queen, Pink Floyd og filmmusikken til Top Gun, hvilket for en gang skyld (ang sistnevnte) var et kjærkommet innslag. Galway ambefales.
Dag 3. Egentlig en veldig fin dag hvor jeg starta dagen med en morgentur før de andre, noen fordeler med å pakke på kvelden må det da være, og titta litt på Galway, som jeg til da bare hadde sett på kvelden. Galway er som de aller fleste irske byer, ei hovedgate og flere små tilstøtende sidegater med et utall av butikker, trolig fordi en i stor grad har klart å styre unna fristelsen med å etablere kjøpesentre og på den måten sannere handelsnæringa i sentrum. Unntaket ligger i at byen er veldig godt bevart, og har i motsetning til byer som Cork of Dublin vært skånet for krigføring etter at Cromwell fjernet byen fra karte på midten av 1640-tallet, derfor er det så og si bare originale hus i sentrum, blant annet deler av bymuren fra 1500-tallet. Kærte faktisk at Christoffer Columbus var innom på en svipptur for å be en gang rundt de tider han gjorde det stort i Karibien. Avrunda besøket med å svi av €50 på en Aran genser, til store protester fra den tyske delen av gruppa som lurte på hvorfor jeg skulle kjøpe det de ville ha kalt for en Norwegische Jumper, og det trur jeg sannelig har vært den beste investeringa mi her; er så bikkjekaldt i Dublin at det er nesten på grensa til litt kvialt å gå ut om mårra'n, men så var det det å leve opp til det ryktet vi har over her da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar