1922 på nytt

Med mindre en er i posisjon i Norge er det svært lite som ser ut til å gå bra for de sittende regjeringer rundt om kring. I Norge og i Storbritannia; for nå ser det endelig ut til at Gordon Brown faktisk får økt støtte etter å ha fått bank av de Konservative siden han tok over etter Blair. Så helt svart er det da ikke. I regjeringskontorene rundt St Stephens Green og i Kildare Street er det mindre harmonisk, som mine tiligere innlegg har konkludert med. Green begynner å telle på knappene om hvorvidt koalisjonen med Finna Fáil og Progressive Democrats er formålstjenelig, og hvem som i det heletatt holder PD sammen er for meg, og de fleste andre, et mysterium (PD gikk i oppløsning i starten av september).I dag kom det første partibarometeret etter Brian Cowens retrett på deler av kuttene i Helsetjenesten og skattejusteringene, og for å si det mildt: They're pretty focked.

Finna Fáil - - - - - - - - 26 % -10

Fine Gael- - - - - - - - - 33 % +5

Labour - - - - - - - - - - 15 % +6

Sinn Féin- - - - - - - - - 10 % +1

Green - - - - - - - - - - -6 % -1

PD - - - - - - - - - - - - 2 %

Independent - - - - - - - -8 %

Med andre ord, for første gang siden Eamon de Valera fikk FF inn i the Dáil er partiet MINDRE enn Fine Gael på en måling; for ordens skyld, FF ble valgt inn i 1928. Med litt lett hoderegning ser vi også at Labour og SF nå tilsammen er like store som FF, hvilket for mindre enn to måneder siden ville ha vært utenkelig, og dette presser frem en interesang situasjon i parlamentet: hvem vil bli de første til å samarbeide med SF? SF har vunnet mange gode saker det siste halve året, og har satset stort på å etablere seg som et parti for de under 30 (hvilket ikke er dumt nå f.eks FF dominerte byer som Galway har nesten hver 4. innbygger i den kategorien), nå kan vokse fram som en reell politisk maktfaktor. Samtidig går Green igjennom samme krise som SV hjemme har måtte gå igjennom. Dette er samtidig som PD trapper ned aktiviteten og de tre uavhengige TD'ene som støtter koalisjonen begynner å høres ut som Enda Kenny (opposisjonslederen), mens et intern opprør i FF truer med å implodere hele byggverket Bertie Ahern fikk bygd opp før han ble tatt for hestespill med offentlige middler.

Saken om hvem som skal ta over, og hva FG skal gjøre når de gjør så gjør det hele mer interessant. Forskjellen mellom alternativene er tilnærmet fraværende, eller mer presist: litt som å velge mellom Demokrater og Republikanere. Fine Gael har stått på barrikadene og kjempet mot innføringen av betalt høyere utdanning, mot kutt i helseordningene og skatteøkningen som ble foreslått. Problemet blir: hva skal de gjøre anderledes? Finne Gael er for at utdanning skal koste, det er ingen vesentlig forskjell på FF og FG der, både FG og Labour (av alle) vil ha et (enda) lavere skattenivå og FG vil heller subsidiere private sjukehus enn å gi gratis helsestell til hele befolkningen. Alternativet til koalisjonen FF-G-PD vil være FG-Lab-(G), eller FF kan bryte med alle prinsipper og gå sammen med SF, men aldri i livet om SF vil gå med på det. Enkelt forklart: forholdet FF-SF er helt likt det mellom AP og FrP, de slåss om de samme velgerne og er i all hovedsak også tuftet på like skillelinjer; FF og SF som motstandere av den Anglo-Irske avtalen, og Irsk rett til uavhengighet, mens AP-FrP er utslag av to tiders arbeiderklasser som begge oppstod i grupperinger som følte/føler seg oversett av en undertrykkende politisk kultur og behovet for å "skape en himmel efter sin egen skikk". Et tredje alternativ finnes ikke. Labour og Sinn Fein kan tilnød stemme sammen, men de to vil aldri, aldri, med mindre det avsløres at FF og FG i hemmelighet har inngått en avtale med Storbritannia om varig britisk styre i Nord, kanskje da vil SF klare å karre til seg nok stemmer til å klare seg alene, men noe som helst samarbeid virker bare for usanslynlig. Følgelig er det store spørsmålet: hva pokker gjør oppunionen om det blir en regjeringskrise og Cowen går, Kenny kommer og politikken fortsetter i all hovedsak slik som under Cowen.

Det er 1922 på nytt. Ikke i den forstand at det er på randen av borgerkrig, men det faktumet at det igjen er helt åpent hva som kan bli utfallet om det skulle oppstå en regjeringskrise i nærmeste framtid, eller i løpet av de 4-5 årene regjeringen har igjen å sitte. Denne gangen har derimot SF vinnen i ryggen, FF har ikke de Valera og Michael Collins kan ikke redde FG. Labour derimot står i Status Quo; de er fremdeles tredje størst, som da, og har ikke veldig mye å komme med, men at innflytelsen plutselig kan begynne å bety noe, noe mer utover det å sikre FG et lite flertall over FG, det kan skje og det kan bli gøyalt her.