Kvinnedag, bomber og valg.

8 Mars; Kvinnedagen. Litt seint kanskje, men til de som eventuelt måtte lese dette og føle dere truffet: gratulerer med dagen! Stå på krava, og ikke gi dere før likelønna er sikra og de forholdet mellom de faste og deltids ansettelsene er langt mer fordelaktig. Hold gjerne de Progressive ute i kulda også. Frihet, likhet og samhold så langt det fysisk, biologisk og psykisk lar seg gjøra. Nasjonalt, men gjerne også internasjonalt. Neven i været for den.

Så til Antrim. Republikanske dissedenter, eller, de som er for ekstreme for det som en gang var IRA (Provos) og de som ser på Sinn Féin som for Unionistiske, har skutt og drept 2 britiske soldater, i tillegg til å ha skadd 4 andre, inkludert to pizzabud fra Domino’s, av alle ting. Det at den Republikanske bevegelsen har relativt store komplekser ovenfor den britiske hæren, er ingen nyhet, men at nå Domino’s skal bli mål for disse avhopperne fra Bevegelsen er og blir å få selv den mest radikale oppunionen i mot seg. Det at RIRA fortsatt eksisterer er og blir ei gåte, ikke minst for det de gjorde i Omagh som en protest mot Langfredags avtalen. Virker som om det Unionistiske fokuset på PIRA, den hæren som best er kjent som IRA og som alle filmene i hovedsak handler om, har vært mer viktig enn å ta ut de som er virkelig farlige. NRK, TV2, norsk media generelt har et relativt forenkla bilde på hele den konflikta, selv om de skal ha ros for at de omtaler the Troubles som en borgerkrig, hvilket det i virkeligheten var. Den første feilen de gjør er og konstant betegne Sinn Féin som IRAs politiske fløy. Jeg undres hvordan en kan være vedheng til noe som ikke eksisterer lengre. At Martin McGuinness, Danny Morrison, Brian Keenan og Martin Ferris har vært med på noe som ikke er pent er ingen hemmelighet, og at Bobby Sands og Frank Maguire ikke var, politisk sett, mors beste barn er vel heller ingen hemmelighet. Tidene har endret seg, og flere av de ovenfor nevnte valgte faktisk å gå i den parlamentariske baner fremfor de mer aktivistiske, og at bevegelsen har splittet flere ganger på fundamentale prinsipper viser vel bare at det er ”de snille” som sitter tilbake. I tillegg er det fantastisk hvordan TV2 presterte å betegne Martin McGuinness som ”talsmann”. Vise-Førsteminister, parlamentarisk leder, er det for mye forlangt at en av de ledene i regjeringsapparatet i Stormont faktisk blir presentert som det de faktisk er. Sinn Féin er faktisk litt bedre organisert enn det de var for 20 år siden. Forskjellen ligger i at de har politisk ansvar.

Gordon Brown var ute å sa at mordere ikke skulle få ødelegge fredsprosessen, men det trenger de da ikke. Den slags tar da Democratic Unionist Party seg av så lenge de sitter i førersetet og gikk i mot fredsavtalen allerede da folkeavstemninga kom for 11 år siden.

Ellers, for de med sans for konspirasjoner, attentatet var på samme dag som spregningen av The Pillar. Legg forresten merke til galgenhumoren i Dublin.

Da, dagens demokratiske høydepunkt, parlamentsvalget i Nord Korea. Et valg hvor fløyene i måneder har kjempet om flertallet, hvor talene om reformer og fornying har overgått hverandre. Debattene på TV har kokt og mobiliseringen av velgerne har vært både kreative, kunstneriske og ikke minst effektive. Det har vært demokratisk, det har vært folket og så sannelig har ikke folket konstituert republikken i sitt egne bilde. Valgvakene har vært intense; kommentatorene har ført store partilogoer i 3D over skjermene mens valgdistrikt etter valgdistrikt har kommet opp i nye farger. Det har vært tårer i glede og sorg. Privatiseringstilhengerne har ønsket anbud på trikken i Pyongyang og frihandel, sosialistene en nasjonal helsetjeneste, postmaterialistene og liberalerne mer satsning på alternative energikilder. Bøndene ønsker mer jakt på fjelloteren. Dette kunne jo virkelig ha vært gøyalt.

Med andre ord, eller MAO som passer i dette tilfellet, det var ikke tilfeldig at de på kvinnedagen var ytterst rørte kvinnlige velgere som gråtkvalt av lykke fortalte om hvem de hadde stemt på; partiet til en hvis Kim Jong Il. Og, trur dere ikke at luringens parti, det Koreanske Arbeiderparti, gjorde storeslemmen? WPK er i en valgallianse med det Koreanske Sosialdemokratiske parti (KSDP) og Chondoist Chongu. De ekstatiske velgerne var tydeligvis ikke aleine om å støtte opp om denne Rød...Rød...eh..Røde koalisjonen. Trur dere ikke de tre hver seg tok SAMTLIGE 687 seter i parlametet. Ikke bare var det 100 % oppmøte, men det var også oppslutninga til Kim Jong Il. Fantastisk. Utrolig hvor fornøyde de er. En skulle nesten tro at vi stod ovenfor et stort rollespill med utgangspunkt i "1984". Har sjekka litt nyhetene derfra den siste tida også, og det kommer jo aldri noen dårlige nyheter derfra, er det noe rart at Jong Il blir gjenvalgt hvert eneste valg? Tror selv Folk Flest-kammeratene ville ha fått problemer med å gjøre et innhugg i elektoriatet når statsoverhodet konstant går rundt i en joggedress i Gjøvi-Larkollen-Tertitten-klassen?

(Til dere som ikke forstår sarkasme, se første avsnitt)