Moonlight verus True Blood

Da årets første innlegg skal skrives synes jeg det blir riktig å starte, om ikke med ei oppsumering, så i alle fall med en gjenomgang av hva det gikk i i 2009. Temlig ofte gikk det i vampyrer, to store serier har gjort seg gjeldene, Moonlight, med den alltid så bedårende Sophia Myles, og True Blood, som ikke trenger noen videre introduksjon, da den allerede har blitt i overkant allmenn. Uansett, vampyrer er sympatiske vesner de også, så her kommer min særdeles uhøytidlige sammenlikning/bedømming av årets blodtrykk hevere.

Hovedrolle 1: Mick St. John vs Bill Compton

Mick er den sympatiske, Bill den tøffe. Ikke det at Mick er ei pingle, det er han ikke, men sammenlikna med Bill blir han kanskje litt for husvarm? Det som gjør Mick tøff er jo at mannen er privatetterforsker (for det meste i fast arbeid med og uten Beth), motparten Bill er for alt vi vet arbeidsledig, så kanskje det er derfor han anskaffet seg Sookie, så han slipper å sitte på Merlott’s å trøstedrikke True Blood aleine? Så, hvor rart den enn høres ut (ikke for å stigmatisere de avhengig av sosialstønad) trur nesten jeg må gå for sistnevnte. Bill prater morsomt, er mørk og (ufrivillig) vittig. I alle fall, første poeng til Bon Temps: Moonlight – True Blood 0:1

Hovedrolle 2: Beth Turner vs Sookie Stackhouse

Sookie, you know, you suck! Which is a kind of funny, ‘cause..YOU DO REALY SUCK…and your not even a vampire. Up Sophia, Up Beth! Her er det ikke en gang en reel konkurranse. Moonlight – True Blood 1:1

Kompisen: Josef Konstan vs Eric

Hm, skal vi se. Josef, mannen som omvender bestevennen for å redde dama, spiller poker med innholdet til Blodbanken og noen fantastiske venner mot Eric. Eric bleiker håret og driver en ytterst suspekt nattklubb i bushen. Det at han er en tvers igjennom drittsekk som har blitt litt for høy på pæra hjelper heller ikke. Moonlight – True Blood 2:1

Omgivelsene: Los Angeles vs Louisiana
I statsvitenskaplige termer er dette sentrum mot periferien. LA-vampene bor stilig, garderoben er *host* til å strebe etter og det lokale tribunalet virker direkte organisert i forhold til det Eric kaller sammen der ute i nærheta av Shrevesport. Det at Bon Temps er bebodd av individer som i mindre grad har blitt eksponert for det bredere spekter av sosialiseringsprosessene og som aldri har hatt visjoner om å ekspandert sitt vokabular, hjelper ikke stort heller. Dog, det er en rufsete sjarme over det perifere, tilbakelente og løsslupne. Idealistisk sett vinner Bon Temps. Moonlight – True Blood 2:2

Forholdene: Beth & Mick vs Sookie & Bill

Det er noe bedårende over Beth og Mick i de 16 episodene de begge egentlig vil veldig mye, sjøl om trans-mortale forhold i bestefall er kompliserte, hjalp ikke trekantdramaet med Morgan/Coraline mye på. På motsatt side er Sookie og Bill i utgangspunktet like bedårende, men Sookie er nå i stand til å irritere på seg en stein. Eksplisitte detaljer i forholdet, som får Beth og Mick til å virke direkte kjedlige, absolutt, men Sookie ødelegger jo dette med all virringa frem og tilbake. De to første synes du synd på, de to siste… nei. Moonlight – True Blood 3:2

Seriestil: Krim vs sosialrealisme.

Jeg har aldri vært noen stor fan av krim, og er en dertil større tilhenger av sosialrealismen (ingen grunn til å innbile seg at livet er noe annet enn det det er). Dog, sjøl om realismen tar seg veldig bra ut på skjermen er det noe med Moonlightstilen som tiltrekker mer. Moonlight – True Blood 4:2

Vampyrene:

Det er fysisk sett ikke veldig store forskjellen på disse, med unntak ar True Blood-versjonen har kommet ut av kista, evt åpna kista for offentlig innsyn. Den største forskjellen virker å være at i Moonlight er vampyrene betydelig mer avslappet på egne vegne. I True Blood er de i større grad dyriske og følger, la oss kalle det, litt mindre raffinerte koder enn i Los Angeles. Moonlight-vampene vet tydeligvis at de er naturlig kule, og trenger ikke å bevise det for omverdenen. Moonlight – True Blood 5:2

Omgangskretsen:

Her er det reint bord for True Blood. Jessica har rødt hår… og..hvordan kan en ikke like noen som setter i gang ungdomsopprøret samtidig som hun får høggtenner og blir udødlig? Jessica, Jessica, Jessica! Også Hoyt da (potensiell konkurrent? *kremt*). Lafayette, Sam, Tara, og tross alt, gjengen rundt Eric på Fangtasia. Og alle disse merkelige individene som en finner under det som er av rotvelt mellom Mississippis vestre bredd og Texas østrgrense. Moonlight – True Blood 5:3

Stemning:

Moonlight er strengt tatt en ganske koselig. Beth smiler, Mick smiler, Beth gråter og Mick trøster. Så noen tragiske hendelser, og så litt stilig etterforskning. True Blood er usminka, og blodig, og helt ærlig gjør det meg ingenting. Kanskje litt i overkant kristne, men stemningsmessig er det faktisk de støvete gatene og mørke sideveier i Louisiana som frister mest. Med mindre jeg ikke kan ta inn i leiligheta til Mick (om Scaramouche ikke allerede har annektert den). Moonlight – True Blood 5:4

Resultat:
Moonlight vinner!