En skal ikke tåle så indelig vel den urett som ikke rammer en selv. Derfor husker jeg denne dagen. Ikke bare fordi den symboliserer de britiske overgrepene mot Irland oppgjennom århundrene, men fordi på denne dagen - 30. januar 1972 - ble de som ville bli hørt, de som ville ha slutt på undertrykkelsen, de som ba om noe så enkelt som grunnleggende rettigheter møtt med kuler. Kuler fra den samme regjeringen som den 22. januar -8 dager tidligere- ble tatt opp det EU.
14 personer døde den dagen. Gerald Donaghey, John Duddy, Hugh Gilmour, Michael Kelly, Kevin McElhinney og John Young var mindreårige. Fem ble skutt i ryggen. Dette var den IRA-trusselen den britiske hæren gikk utifra de stod ovenfor. At hverken Edward Heath, Harold Wilson, James Callaghan, Maggie Thatcher eller John Major fikk til å sette ned en objektiv granskningskommissjonn er bare nok et bevis for den stigmatiseringen det katolske samfunnet har blitt utsatt for opp til de virkelige fredsforhandlingene kom til i 1998 og 2002.
Vi bør så lenge som mulig unngå væpnet konfrontasjon. Dessverre for "de seks fylkene" ga Bloody Sunday disse ingen andre reelle muligheter. Om ubevæpna demonstranter blir møtt av CS-gass, kuler og piggtråd, hva står igjen å gjøre? Storbritannia ville bli kvitt en fiende, derfor fikk IRA sin største moralske og legitime boost noen sinne denne dagen på vinteren i '72. For å bruke Inger Hagerups ord:
De brendte våre gårder.
De drepte våre menn.
For hver som gikk i døden,
står tusener igjenn.
Står tusen andre samlett
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.
Det var det som skjedde den dagen i Derry. Derfor skal vi huske den dagen 14 personer mistet livet i en våpenløs kamp mot vold og barbari. For hver av dem som forblødde i Sackville Street, skal flerfoldige bære arven videre, og flerfoldige fortsette og masjere. Vi skal aldri glemme. Uansett hvor i verden det må være.
Ingen hvile før orange og grønt og Nord og Sør er gjenforent.
Tiocfaidh ár lá
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar