Veggmalri til minne om de som døde under Hungersstreiken i 1981Nok en gang har jeg da endt opp med å se en film jeg ikke var helt sikker på om jeg hadde godt av å se, fikk en overdose av irsk politisk film under Bloody Sunday i vår og har etter det aktivt styrt unna alt som kan likne. Dessverre lages det svært lite film som er severdig på denna øya, og det er som regel de politiske filmene som er de som er verdt å se. Uansett, jeg gikk og var en av 4 fra ISS som faktisk møtte opp.
The Hunger; en sterk film om Long Kesh og Bobby Sands av Steve McQueen.
Veldig kort. Vi er tilbake i 1981 og the Troubles har kostet vel 2000 mennesker livet siden Battle of Bogside i 1969. Maggie Thatcher nekter og gi fengslede Republikanere politisk status og Long Kesh er preget av Blanket og Dirt protester.
Noe av det første en merker med handlinga allerede fra åpningsscena er hvordan den -som sulten- er taus. De første 20 minuttene er tilnærmet uten dialog, kun enkelte setninger, rennende vann, batonger mot sementvegger, alt annet enn dialoger, og en radiosending som spiller av Maggie Thatchers stemme, som utover i filmen bare blir mer og mer motbydelig, og som minner meg på hvorfor jeg prøver å tillegge meg en irsk og ikke britisk aksent. Handlingen er i det hele dvelende, og på det mest intense følger vi en av de fengselsansatte som vasker en av koridorene for urinen fangene har het ut av cellene. Som dere skjønner; dette er ikke vakkert og vil aldri bli vakkert.
Selve handlinga begynner først etter et kvarter-ti minutter da en ny fange ankommer for å sone en 6 års dom for paramilitær virksomhet, logisk nok i IRA. Fordi han ikke har politisk status kler mannen da av seg og blir eskortert naken -etter å ha blitt slått ned av en av fengselsvaktene- til den cella -som for øverig har samtlige vegger innsmurt i avføring- hvor vi finner en hårete og avmagret Bobby Sands sitter under et teppe. Hvorfor det var sånn, faktisk ikke fordi det var slikt britiske myndigheter valgte å behandle sine fange rpå den måten, men det var faktisk slikt IRA og/eller Sinn Féinerne valgte å protestere: de nektet å bære uniformene til fengslet, og de nektet og vaske og stelle seg. Det blir på grensen til kvalmt å se Bobby Sands først gjøre sitt fornødne i en krok av cella for så å tegne møster av det på veggen -med dertil hørende lyder- mens medfangen -Gerry- sitter å spiser uten om å ta seg nærmere nær av det som skjer få meter fra han. Og igjen, Hunger er grusomt lite tildekkende, og skildrer egentlig alt for godt menneskets destruktive, og sadistiske sider. Radioer blir smuglet inn i fengslet vaginalt og analt, mat og aføring blandes til det absurde og brukes til å lede urin ut i korridorene.
Politivolden er til tider så makaber og vakte såpass sterke følelser at godt voksne mennesker forlot salen, og det er ikke til å legge sjul på at den følelsen mange irer har ovenfor briter er noe mer enn bitterhet. Er mindre enn en uke siden jeg var i Derry og Belfast, og vi kjenner alle til historiene derfra, og vet hva som har skjedd der oppe, og da få den åpne volden til RUC, som for mange er selve symbolet på protestanisk tyranni ovenfor den katolske minoriteten, blir da vel sterkt. Den sterkeste scena blir like vel svaret til RUC til opptøyene som oppstår i fengslet når fangene blir tildelt -nærmest på hån- klær, men ingen politiske rettigheter. 20 spesialstyrker stiller da opp i opprørsutstyr langs korridoren utenfor cellene og banker løs på fangene som blir dratt etter håret for å "undersøkes", men da håret er dratt ut blir tvunget til å krabbe selv. Det blir destruktivt, og hvor makkabert det enn høres ut, da en av fengselsoffiserene blir likvedert av IRA på et gamlehjem, var det et av de mest rettferdige drapene jeg har sett på film. Det blir destruktivt, og visuellt sterkt, og satt i kontekst; det blir mye som kan rettferdiggjøres.
Selve høydepunktet i filmen blir likevel en 10 minutter lang dialog, tatt som en tagning, mellom Bobby Sands og en prest, hvor Sands forklarer at de vil sette igang den etter hvert så tragiske sultestreiken. I Tett opp mot 10 minutter sitter de to på hver sin side av et bord, røyker og prater om alt fra Bobbys barndom, Troubles til konsekvensene av hva presten ser på som et selvmord, mens det hele er filmet i profil med oss som tilhørere. Dialogen blir veldig forklarende, uten om å være ovenfra og ned, og gir oss karrakteren Bobby Sands. Ideene og baktankene til mannen, politikken, integriteten og religiøsiteten som satte drømmen om et gjenforent Irland -om det så måtte bety martyrdøden for han, opp mot kostnadene -og de moralske sidene- med hele IRAs kamanje mot det Britiske styre og det faktumet at resultatet av sultestreiken teologisk sett var imot hele hans katolske tro.
Hvor volden i filmen så langt har vært strukturell, og det andre ovenfornevnte av ekskrementer i hovedsak selvforskyldt, blir selve Sulten psykisk uutholdelig. Å se mannen for åpen scene forfalle til noe levende dødt, fra en mann som selv med tre vakter over seg klarte å skalle til en RUC-mann tilslutt kan bæres i sengs av en gammel mann blir veldig vondt å se på, både av personlige (ser jo på Sands som en helt, til tross for mye av det han gjorde i aktiv tjeneste) og det å se liggesårene vokse, og høre legerapporten fortelle hvordan organene tar livet av seg selv og mannen bokstaveligtalt visne bort. Dog, scenen hvor Bobby ligger døende i badekaret og vakten blir ersattet av en ny vakt, som setter seg en meter fra han og med fult overlegg viser frem fingrene hvor UDA (Ulster Defence Association, sammenslutningen til Red Hand Commandos, Ulster Volumteer Force, Ulster Defence Regiment og andre dertil hørende paramilitærebevegelser) er tattoert, viser hvordan sypatiene til systemet(forbindelsene RUC - UVF er kjent) han kjempet i mot, og fortsatt gjør i det Sands reiser seg opp av badekaret og faller om av utmattelse før han får sparket og blir bært tilbake til senga definerer egentlig bare så alt for godt hvordan følelsen til det i Nord preger nasjonsbevisheta rundt her.
Filmen er stilig laget, uten tvil, og scenografien er til å gåsehud av, alt fra RUC konstabelens frokost, til røykepausa til den klaustrofobiske scena hvor vi følger øynene til Bobby Sands rundt i rommet, med en diffus summing i bakgrunnen som viser seg å tilhøre en besøkende som sitter på sengekanten og ikke klarer å komme gjennom den utmattelseståken Sands befinner seg i. Sterkt.
Hungersstriken var kalkulerende. Thatcher var like kynisk som de i Long Kesh, og 10 mann ble martyrer. Mer er det egentlig ikke å si. Hunger er, til tross for at den er veldig avslørende, noe grusomt absurd og uvirkelig i hvordan folk er villige til å offrelivet eller sjela for det de tror på, Og det er det Hunger fanger opp og gjør seg fortjent til en soleklar 6er. Den første følelsen jeg satt med som kunne tolkes og forstås var "Thatcher kan brenne..., men nå har jo dama pådratt seg Altzheimer, så da gjør det ikke noe om det tar litt tid". Ikke veldig politisk korrekt, men det var det første som falt meg inn. Historien blir veldig nær, og Sulten veldig godt skildret som en drøm nærmest, at det blir en slags solidaritetsfølelse som oppstår i salen mellom de tilstede og det som utspiller seg på lærettet. Bobby Sands er og blir en helt her, en martyr og uansett hvor lenge det går før denne øya er samlet igjen vil navnet hans bli nevnt den dagen det skjer.
6 November i år døde Sir John Hermon, sjefen for RUC mellom 1980 til 1989, og ble av samtlige protestantiske partier og aviser i nord hedret som en god samfunnsborger som hadde gjort mye godt for landet sitt, noen dager før hadde Hunger premiære i Belfast og Democratic Unionist Party (Hard-line protestanter) angrip filmen som en forhærligelse av terrorister. Ha det i bakhodet om du noengang ser denne filmen. Poenget er: dette er ikke en film en ser uten bakgrunnskunnskapene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar