Peace in our time?

Etter mer 9 dager kontinuerlige forhandlinger i Hillsborough Castle i county Down; etter at nesten halve parlamentsgruppa til Democratic Unionist Party forkastet traktatsutkastet; etter at mrs Robinson forkastet sin kristne tro og bedrev utukt: vi har fått en bindene avtale i Nord. Med tilslutning fra alle partier av betydning. Det jeg prater om er sjølsagt avtalen i Belfast som sikrer overføringa av politi- og justismyndigheter fra Westminister og over Irskesjøen til Stormont.

Hvorfor er dette så stort, i alle fall for de involverte parter i Irlands nordøstre hjørne? Enkelt sakt: det er her kimen til de siste 40 års fiendskap har vært. I Mars 1972, kort tid etter Bloody Sunday, ble hele det nordiske parlamentet suspandert på ubestemt tid. Året etter ble parlamentet for Nord-Irland avskaffet. På det tidspunktet hadde provinsen gjennomgått vel 3 år med juridisk kaos og borgerkrig, hvor kampen hovedsaklig dreide seg om Orangeordenens rett til å marsjere, mens Borgerrettsmasjene ble møtt med soldater, internering og angrep fra både protestantisk politi som loyalist mobber. Nå, godt og vel 41 år etter slaget om Bogside skal nå Republikanere og Unionister dele det juridiske ansvaret i Stormont. Institusjonelt betyr det at irer for første gang siden 1922 får full medbestemmelse i juridiske anliggener nord for grensa.

Derfor er det intet mindre enn progressivt at hardliner (og forsmådd ektemann) Peter Robinson (DUP) hvis partifeller tidligere heller ville kanselere fredsavtalene fra 1998 og 2006 enn å sitte i samme regjering som Sinn Féin, nå ønsker å jobbe for "en administrasjon som alle kan identifisere seg med". Avtalen som i går ble spikret fast og presantert av Robinson, Martin McGuinness (SF), Mark Durkan (SDLP) og henholdsvis den irske og britiske statsministeren, går i hovedsak ut på at det innen mai i år vil bli etablert et nordirsk justisdepartement. En naturlig følge av dette er også utnevnelsen av en ny justisminister. En slik post er i seg selv ikke kontroversiell, men partitilhørigheta til han eller henne som vil ta dette setet er desto mer omstritt. I sannheta er det umulig å få noen fra de to største partiene på begge sider til å ta plass, uten at den andre blokka vil slå seg vrang. Unionistene vil anse en Republikaner som en trussel mot Orangeordenen, mens en Republikkaner vil lett kunne beskylde en hardline Unionist for å sabotere prosessen ved å halvhjerta inneha en possisjon de i utgangspunktet var imot. Løsningen, her som resten av dokumentet, er omfattende kompromier.

For det første: justisministeren blir etter all sansynlighet David Ford. Noter navnet. Ford er en britisk født økonom utdanna ved Queen's College i Belfast, som først bosatte seg permanent i 1969, og har de senere årene vært partileder i Alliance. Tradisjonelt har Alliance vært det partiet de færreste har sett eksistensgrunnlaget for. Imotsettning til de andre partiene er Alliance nøytral i spørsmålet om Nord skal gjenforenes med sør eller forbli britisk, og søker løsninger på tvers av skillelinjene. Til nå har de ikke deltatt i samarbeidsregjeringa, men nå, helt over natta er de trolig blitt innehaver av den viktigste ministerposten. Samtidig som ministerposten i første omgang IKKE går til noen av blokkene, kan dette, om ikke anna, væra et utmerka forhandlingskort i fremtida. Den andre biten ved at justis- og politimyndighetene nå svarer til Stormont er at vi får en sivil justiskansler (Attorney General). Altså, en fast, ikkevalgt, håndhever av paragrafene. Noe sapolitisk er strengt tatt noe det er mangelvare på der oppe.

Stridens kjerne, hvis nær knekte forhandligene tidligere i uka har vært marsjene. Eller mer presist: Orangeordenens rett til å feire Willhelms seier over James ved å marsjere gjennom katolske bydeler. Denne biten vil bli løst ved at det nedsettes et 6-medlemmersstort råd som ene og alene skal ta for seg paradene, hvor det legges vekt på at det skal finnes lokale løsninger på emnet. Lokale løsninger på nasjonale spørsmål med andre ord. Andre liknende løsninger er at det skal opprettes et råd for å forbedre samarbeidet internt i regjeringa, og et anna råd, styrt av nestformennene i Sinn Féin og DUP, skal ta for seg de sakene regjeringa ikke har funnet løsninger, politisk sett, her under reformeringa av skolevesenet.

Politisk sett er nok Sínn Féin den største seierherren, siden de har lagt mye av sin prestisje, både nord og sør for grensa, i å fremstå som ansvarlige, og ikke et vedheng til det fhv IRA. Om en ser stort på det er nok først og fremst provinsen som helthet. På republikansk side kan en slik avtale underminere hele grobunden for ytterliggående grupperinger, som er betydelig mindre disiplinerte og ideologisk skolert som IRA i sin tid var. Nord har blitt betraktelig mer autonomt med denne avtalen, så sånn sett viser Sinn fein ovenfor sitt gamle grunnfjell at de fremdeles er hengitt til det forente Irland. På unionistisk side er Jim Allister i Traditional Ulster Voice blitt stemma til de misfornøyde, de som hater tanken på å dele makta med katolikkene, og kan tjene mye på kritikken av DUP. Derfor er det en yterligere fragmentering av unionisten og en forenig av republikanerne vi kan ha sett starten av. 40 år med uvisshet derimot, det ser vi slutten på.