Det gikk nå bra til sist!

På tredje omtelling, med advokater til stede, jeg vet ikke hvor mange timer etter Belfast West og Tyrone West, det Britiske valgets jevneste krets. Hun var etter etter første opptelling, likt på den neste...21304 stemmer mot 21300 stemmer og en fremgang på 7,3 %: Sinn Féin har med absolutt minst mulige margin sikra sitt 5de sete!

Michelle Gildernew, MP

Nummer 4 i boks.

Det er klart at mandatmessig blir det ikke noen nye republikanske kretser, dog, Newry & Armagh er og blir mørkegrønt, frem 0,6 % til 42 %. og tilbakegang hos SDLP.

Conor Murphy, MP

Ny fremgang.

I samme øyeblikk som det bekreftes at SDLP holder South Down får vi også bekrefta at Ulster Mid går til Sinn Féin i år også, med en fremgang på sterke 4,4, og øker forspranget til DUP betraktelig etter at sistnevnte går hele 9.1 % tilbake.

Martin McGuinness, MP, med 52 % av stemmene i Ulster Mid.

Ned på jorda igjen.

Da blei det ikke noe republikansk Upper Bann, sørgelig nok. John O'Dowd gikk frem med 3,8% , Unionistene tilbake med 3,7 %, men, dessverre, fremdeles 4.000 stemmer opp til plass i Westminster. Men, SF'erne har nå gått frem med et snitt på 3,7 i to kretser. Det er sterkt. I Belfast West har Gerry Adams sikra seg plass. Igjen. "Bare" frem 1.1 %, til 71.1 %, og Ulsters sikreste sete.

Gerry Adams MP, solid stemmesanker.

Det som derimot får meg til å stråle enda mer: Peter Robinson, Democratic Unionist Party-leder er ute. Unionistlederen er pinadø ute av gamet. Slått av Alliance...av alle.

01:37

Første sete til Sinn Féin og første klare sete som ikke har gått til Labour etter de tre Sunderlandkretsene var fordelt. Konklusjon: Pat Doherty holder Tyrone West, har en margin på nærmere 11.000 stemmer på neste kandidat og går fram med nesten 4 %. Fremgang er fremgang, og fremdeles ikke klart i Upper Bann!

Pat Doherthy, MP.

Og så var det den store dagen

Da var det endelig valg i Storbritannia, og det er det jo knapt nok hvert fjerde år, så da må en pinadø bruke anledninga på å interessere seg. Valgkretser som veksler mellom rødt, blått, gult, grønt, litt lyseblått og oransje er tross alt moro; spesielt når vi får resultatet og med stor sansynlighet får et hengende parlament. Ikke det at min interesse primært ligger på selve fastlandet i Storbritannia; den nordre delen av naboøya er langt mer interessang i så måte.

Splitten hos unionistene gir nå nasjonalistene en mulighet til å ta et sete. Med nasjonalistene mener jeg selvsagt Sinn Féin som med litt flaks kan ta Upper Bann fra Democratic Unionist Party; og om framgangen fra tidligere år forstetter kan det bli tett med Sosialdemokratene i South Down. Dog, vi krysser fingrene for Upper Bann, tross alt, et hvert sete mindre for Unionistene er et sete mindre til de Konservative på den andre siden av vannet. Up' the Shinners, og snarlig regjeringskrise! Kommunevalget er jo ikke før til neste år, og før det hadde det gjort seg med ei valgvake til høsten.

Peace in our time?

Etter mer 9 dager kontinuerlige forhandlinger i Hillsborough Castle i county Down; etter at nesten halve parlamentsgruppa til Democratic Unionist Party forkastet traktatsutkastet; etter at mrs Robinson forkastet sin kristne tro og bedrev utukt: vi har fått en bindene avtale i Nord. Med tilslutning fra alle partier av betydning. Det jeg prater om er sjølsagt avtalen i Belfast som sikrer overføringa av politi- og justismyndigheter fra Westminister og over Irskesjøen til Stormont.

Hvorfor er dette så stort, i alle fall for de involverte parter i Irlands nordøstre hjørne? Enkelt sakt: det er her kimen til de siste 40 års fiendskap har vært. I Mars 1972, kort tid etter Bloody Sunday, ble hele det nordiske parlamentet suspandert på ubestemt tid. Året etter ble parlamentet for Nord-Irland avskaffet. På det tidspunktet hadde provinsen gjennomgått vel 3 år med juridisk kaos og borgerkrig, hvor kampen hovedsaklig dreide seg om Orangeordenens rett til å marsjere, mens Borgerrettsmasjene ble møtt med soldater, internering og angrep fra både protestantisk politi som loyalist mobber. Nå, godt og vel 41 år etter slaget om Bogside skal nå Republikanere og Unionister dele det juridiske ansvaret i Stormont. Institusjonelt betyr det at irer for første gang siden 1922 får full medbestemmelse i juridiske anliggener nord for grensa.

Derfor er det intet mindre enn progressivt at hardliner (og forsmådd ektemann) Peter Robinson (DUP) hvis partifeller tidligere heller ville kanselere fredsavtalene fra 1998 og 2006 enn å sitte i samme regjering som Sinn Féin, nå ønsker å jobbe for "en administrasjon som alle kan identifisere seg med". Avtalen som i går ble spikret fast og presantert av Robinson, Martin McGuinness (SF), Mark Durkan (SDLP) og henholdsvis den irske og britiske statsministeren, går i hovedsak ut på at det innen mai i år vil bli etablert et nordirsk justisdepartement. En naturlig følge av dette er også utnevnelsen av en ny justisminister. En slik post er i seg selv ikke kontroversiell, men partitilhørigheta til han eller henne som vil ta dette setet er desto mer omstritt. I sannheta er det umulig å få noen fra de to største partiene på begge sider til å ta plass, uten at den andre blokka vil slå seg vrang. Unionistene vil anse en Republikaner som en trussel mot Orangeordenen, mens en Republikkaner vil lett kunne beskylde en hardline Unionist for å sabotere prosessen ved å halvhjerta inneha en possisjon de i utgangspunktet var imot. Løsningen, her som resten av dokumentet, er omfattende kompromier.

For det første: justisministeren blir etter all sansynlighet David Ford. Noter navnet. Ford er en britisk født økonom utdanna ved Queen's College i Belfast, som først bosatte seg permanent i 1969, og har de senere årene vært partileder i Alliance. Tradisjonelt har Alliance vært det partiet de færreste har sett eksistensgrunnlaget for. Imotsettning til de andre partiene er Alliance nøytral i spørsmålet om Nord skal gjenforenes med sør eller forbli britisk, og søker løsninger på tvers av skillelinjene. Til nå har de ikke deltatt i samarbeidsregjeringa, men nå, helt over natta er de trolig blitt innehaver av den viktigste ministerposten. Samtidig som ministerposten i første omgang IKKE går til noen av blokkene, kan dette, om ikke anna, væra et utmerka forhandlingskort i fremtida. Den andre biten ved at justis- og politimyndighetene nå svarer til Stormont er at vi får en sivil justiskansler (Attorney General). Altså, en fast, ikkevalgt, håndhever av paragrafene. Noe sapolitisk er strengt tatt noe det er mangelvare på der oppe.

Stridens kjerne, hvis nær knekte forhandligene tidligere i uka har vært marsjene. Eller mer presist: Orangeordenens rett til å feire Willhelms seier over James ved å marsjere gjennom katolske bydeler. Denne biten vil bli løst ved at det nedsettes et 6-medlemmersstort råd som ene og alene skal ta for seg paradene, hvor det legges vekt på at det skal finnes lokale løsninger på emnet. Lokale løsninger på nasjonale spørsmål med andre ord. Andre liknende løsninger er at det skal opprettes et råd for å forbedre samarbeidet internt i regjeringa, og et anna råd, styrt av nestformennene i Sinn Féin og DUP, skal ta for seg de sakene regjeringa ikke har funnet løsninger, politisk sett, her under reformeringa av skolevesenet.

Politisk sett er nok Sínn Féin den største seierherren, siden de har lagt mye av sin prestisje, både nord og sør for grensa, i å fremstå som ansvarlige, og ikke et vedheng til det fhv IRA. Om en ser stort på det er nok først og fremst provinsen som helthet. På republikansk side kan en slik avtale underminere hele grobunden for ytterliggående grupperinger, som er betydelig mindre disiplinerte og ideologisk skolert som IRA i sin tid var. Nord har blitt betraktelig mer autonomt med denne avtalen, så sånn sett viser Sinn fein ovenfor sitt gamle grunnfjell at de fremdeles er hengitt til det forente Irland. På unionistisk side er Jim Allister i Traditional Ulster Voice blitt stemma til de misfornøyde, de som hater tanken på å dele makta med katolikkene, og kan tjene mye på kritikken av DUP. Derfor er det en yterligere fragmentering av unionisten og en forenig av republikanerne vi kan ha sett starten av. 40 år med uvisshet derimot, det ser vi slutten på.

Det er i gang

Dublin:

I dag kunne EU-minister Dick Roche og utenriksminister Michaél Martin (Fianna Fáil) pressantere valgdatoen for omkampen om Lisboatraktaten etter at Taoisearch Brian Cowen redgjorde for den under offentliggjøringen i Dáilet. Valget blir fredag 2. oktober.

Nå skal den uønskede hendelsen sommeren 2008 da folket var i utakt med manglende forståelse for den politiske ledelsens behov i den ellers så harmoniske Republikken. Den hardt pressede, Fianna Fáil-Green-regjeringen har fremforhandlet en rekke irske forbehold som blir garantert (hva nå enn det måtte bety) fra EUs side. Disse forbeholdene som skal sikre irske unntak innen nøytralitetspolitikk, skattepolitikk samt etiske forbehold (les. abortspørsmålet), er i følge Cowen det de hadde håpet på (etter at de jobbet hardt for Lisboa I uten noen forbehold). Protokollen vil senere bli vedlagt Lisboatraktaten slik at et hvert nytt land som slutter seg til Unionen. Kroatia, Island, Albania etc, vil da bl.a måtte akseptere irske abortlover for å gå inn, hvilket begynner å gjøre grensene mellom nasjonale og overnasjonale spørsmål relativ vag.

Nå er det i alle fall i gang igjen. Det irske motstykket til NHO, Ibec, har allerede gått ut med at kun et positivt utfall i avstemninga kan gjøre Irland til en konstruktiv partner i "Europa" og veien å gå for å redde økonomien. På samme måte som de gikk ut med at avvisningen av Lisboa i fjor var med på å styrke depresjonen. Deres talsmann for europeiske anliggener, Brendan Butler, setter sådan et spørsmålstegn ved Irlands forhold til EU ved at de har avvist traktaten.

Kampen om Irland er i gang. Utfallet er like sikkert som valget i Iran. EU vil vinne, fordi EU og Brian Cowen har bestemt seg for det. Cowen-regjeringen, og i stor grad deres "EU-allierte" Fine Gael, som forøvrig hater Cowen, har allerede spilt medlemsskapskortet: å gjøre systemkritikk til et spørsmål hvorvidt Republikken skal forlate Unionen. Slikt skremmer de usikre velgerne. Irish Times og Irish Independent mot An Phoblacht; hvem som former meningene slik at de får hegemoni på sanheten er åpenlyst. Det at irsk UD har satt igang en informasjonskamanje hjelper ikke stort på saken.

Vi får satse på the People's Movement, the People Before Profit Alliance og våre republikanske venner i Sinn Féin. Nok en gang.