År 4, semester 7, bachelorgrad 2, dag 1.

Klokken 10:15 på Auditorium A på Sydneshaugen skole var det avspark for det akademiske året 2009/2010 for oss, vi heldige få som har endt opp med bachelorprogram i Historie- og kulturvitenskap. 100 nye studenter. Og meg. Alle brukerkontoer, universitetsmailer, alle PIN-koder og alle brukernavn i orden. Siden august 2006. Følgelig var jeg mildt sagt avslappa og tok det med knusende ro at folk ikke har peilig på hvor de forskjellige kontorene og rommene er. Litt erfaring etter tre år med sleping rundt på Leninhøyden gir jo litt ekstra ro. Det at jeg må bruke morgendagen til å slåss med Instituttet om Ex.Fac og Irsk historie får være en anna sak. For min del valgte jeg å avslutte det organisatoriske opplegget allerede etter introduksjonsmøtet. Kanskje litt dristig å kutte Fadderuka, men føler egentlig at det er noe en gjør en gang. Litt som russetida. Dessuten vil jeg vel treffe på mange på seminarene etter hvert. Hovedårsaken for at jeg stakk til fordel for Greighallen (Peer Gyntsalen red.am) veier dog opp for det.

Jeg kunne ha vært på fadderuke. I stedet går jeg og en, seinere to, andre fra Erasmus Student Network til Greighallen og arrangerer mottak av internasjonale studenter. Det positive var å se at det var minst en 300-400 som var i salen. Gjennkjennelsesmomentet fra 5. september i fjor når jeg kom inn i Astra Hall på UCD var mildt sagt til stedet. Men det var en ganske ny opplevelse å være der som arransjør og ikke som utvekslingsstudent sjøl. Det er i slike situasjoner, tilstelninger, at en lærer seg å sette pris på hva en har. Den neste som prater nedlatende om den norske velferdsmodellen blir jeg sint på; det er rett og slett for mye vi tar for gitt. SiB, hvor mye jeg enn misliker med dem, knuser det tilsvarende tilbudet jeg hadde på UCD. UiB dekker det meste innen det som har med helse å gjøra, og hvor mange universiteter i utlandet kan vise til tilsvarende? Er ganske gøy å observere overraskelsen i ansiktet til enkelte av tilhørerne.

Det som derimot er stygt, hvilket jeg meiner ut av rein rettferdighet, er skille som blir gjort mellom studenter fra EU/EEA-området og de utenfor. Juridisk har de samme rettigheter (hvilket skulle bare mangle) og UiB utøver jo et egalitært system, men, møtet med politiet er økonomisk og sosialt urettferdig. Jeg meiner personlig at utdanning først og fremst skal være sosialt utjevnene, jo flere med utdanning fra "lavere" klasser jo bedre. Det som er ille er at den rike Vesten (EU/EEA) får oppholdstillatelsen (Residence Permit) gratis. Resten av verden må betale 1100,-. Ikke store beløpet, drøye €125, men nå har vi studenter fra Uganda, Peru, Colombia, Aserbajdsjan, Tanzania og Kina. Det eneste landet utenfor EEA jeg ikke synes synd på er Sveits. Uansett. Hvorfor skal en fra Tanzania betale 1100kr mer for å studere her enn en fra Nederland eller Østerrike? Det skulle ha vært motsatt.

Nuvel. Det slaget får vi ta seinere. Etter å ha hilst på og fått 120 utvekslingsstudenter til å skrive seg på ESNs mailingliste, løpt byen rundt etter t-skjorter og samarbeidspartnere pleier jeg nå aftenroen og det siste rådet fra russiske helsemyndigheter: whiskey mot svineinfluensa. (En grunn for faktisk å være påpasselig etter å ha hilst på mange) I mitt tilfelle Cuba Libre. Hva gjør en ikke i helsegevinstens navn?