Jim Sheridan, jeg forbanner dyktigheta di i "I min fars navn". Eller, Paul Greengrass er ikke helt uskyldig han heller, forsåvidt, for arbeide på Bloody Sunday, det skal siers. Sida jeg tok en emmosjonell overdose på nordirsk film våren 2008 har det senka tolleransenivået for tortur/vold til et så lavt nivå at det er direkte vondt å se selv scener som i utgangpunktet er "relativt" harmlause, til og med ønskelige. Skrik er faktisk verre enn slag (dersom ufortjent); og sånn sett motbeviser jeg vel her offentlige teorier om at vold avler vold, hvor sjøl etter en retaliering kan en hendelse bli hengende ved hos meg. Ikke det at jeg nødvendigvis er hårsår eller lett påvirkelig, men er litt satt ut av at egen empati er såpass aktiv. Consilium abeundi, eller møte ubehaget? At cinematografi er kunst og skal føles og ikke nødvemdigvis forstås blir da...ehm..forståelig.
1 kommentar:
Hvis man ikke møter det som skremmer en, stopper man opp i tilværelsen, man rømmer unna. Og er det noe jeg har lært, så er det er DÅRLIG taktikk. Men du bør kanskje begynne rolig, se hvor mye du tåler :) Lykke til
Legg inn en kommentar